Gunnar Staalesen`s "Der hvor roser aldri dør"

Forfatteren signerer eksemplaret som jeg kjøpte til mamma til bursdagen (som jeg nå har lest også)

Dette er den 16. romanen hvor privatetterforsker Varg Veum regjerer. Gunnar Staalesen trenger ikke noen presentasjon, for han har vært  aktiv lenge, og er verdenskjent (i alle fall i Bergen)
I Bergen er han et velkjent fjes i bybildet. Han er med på byvandringer, boksigneringer og bokprater av ymse slag. En mer avslappet og veltalende mann skal du lete lenge etter. Lokalkunnskapen hans om Bergen kommer godt frem i bøkene, og det er ikke sjelden jeg har fått lære noe nytt, når jeg sitter å leser krim fra ham.
"Der hvor roser aldri dør" begynte rolig og behersket. Vi som leste hans forrige bok "Vi skal arve vinden" og husker hvordan den sluttet, skjønner blåmandagen Veum sliter med i begynnelsen av denne boken.
Det er en rolig detektivhistorie, med en veldig troverdig setting rundt hvordan det (muligens) er å jobbe på en sånt enmannsforetak. Heldigvis tar spenningen seg opp litt utover i boken, og mot slutten opplever vi et par pulsøkninger, før en overraskende slutt.
Jeg vil gjengi en setning fra boken: "Det kom ikke som noen overraskelse, hverken på henne selv eller hennes kolleger, da saken til slutt ble lagt til side, i første omgang i aktiv bero som det het, senere i den heldigvis ikke altfor høye bunken av uoppklarte forbrytelser, om man da ikke skulle bruke betegnelsen "hendelser", siden ingen ennå ante hva som hadde skjedd med Mette Misvær, bortsett fra den eller de som måtte være skyldige i saken." Alle de andre setningene boken er fylt med er mye kortere enn denne, som jeg ble mektig imponert over.