Kulturfest i Åsane Kirke med Bergen Mannskor

Jeg har blitt litt av en kirkegjenger på mine gamle dager. Hvis det er en prest tilstede når jeg er der, betyr det at jeg er i begravelse, og det er jo ikke så gøy.
Som oftest er det sang og musikk som står på tapetet, så også i kveld.
Bergen Mannskor hørte jeg i Haakonshallen i vår, og det var veldig kjekt med et gjenhør. Koret er så heldig å ha en dirigent som har en vidunderlig stemme, og Belinda Lerøy fikk mine tårer frem i fremføringen av "Gabriellas sång".
Vi fikk også høre blant flere, "A red, red rose" og "You raise me up", fremført så vakkert, at jeg ikke har ord for det.
I kveld hadde de invitert med seg Annbjørg Lien og Sondre Bratland. Etter Bergen Mannskors flotte konsert, må jeg si at for min del ble dette litt av en nedtur.
Koret forsvant ut, og etterlot Sondre Bratland alene til å synge. Jeg vet han sang på norsk, men det er ikke lett å skjønne sånn slottesang.
Hans sang og også musikken til Annbjørg Lien tok meg tilbake til kjedelige, grå, våte søndager på hytten som tenåring, hvor jeg bare ville hjem. Hver gang jeg i min desperasjon skrudde på radioen var den musikken der.
Annbjørg Lien introduserte sine slotter med superlativer som, fantastisk, vakkert og nydelig. Hun fortalte noen ganger hvor de kom fra og hva de skulle bety. I mine lite skolerte "folkemusikkører" spilte hun samme sangen omatt og omatt.
Konserten var veldig todelt, jeg kunne ønske at gjestene kunne få synge og spille sammen med koret som har invitert dem, men det er kanskje ikke sånn det fungerer.