Teater på DnS: Haugtussa lest av Ola B. Johannessen

Ola B. Johannessen

Haugtussa er et diktverk skrevet av Arne Garborg, og utgitt i 1895. Hovedpersonen er en synsk gjeterjente som heter Veslemøy og som ferdes i naturen på Jæren. Mye av verket skildrer livet på Jæren, hvor Veslemøy bor i en liten stue, sammen med sin mor. Den ene søsteren hennes er død, og en natt kommer hun til henne i et syn og spør henne om hun vil ha evnen til å se, det andre ikke ser. Svaret hennes blir: ”heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå”. Fra da av blir hun kalt Haugtussa, siden hun kan se de underjordiske.

Hun er forelsket i Jon, og er sammen med ham en sommer, selv om det viser deg at han er forlovet med en storgårdsjente. Hun blir fristet til å bruke sine mørkemakter til å gjøre Jon vont, men lar det være.

Mot slutten får Veslemøy igjen besøk av den døde søsteren sin, som forteller henne at hun skal bli med henne til Helheim, ”og gjennom redsle læra, det verk du hev å gjera”.

Helheim er også en diktsamling av Garborg, som handler om Veslemøy. Her er hun ”død”, og møter gamle jotner fra førkristen tid, og får se alle djevlene og pinslene.
Verket slutter som Draumkvedet, med at Veslemøy kommer tilbake til de levende. I den ytre handlingen har hun sovet i to uker i strekk. Fra da av blir Veslemøy fri for synene og er en av de klokeste konene i bygda. Hun går som en from kristen livet ut, og får navnet Vismøy. 

Jeg er veldig spent på hva som blir presentert på DnS i kveld. Edvard Grieg har komponert musikk til Haugtussa, og i følge DnS skal disse sangene være godt kjent i det Norske folk. Jeg kommer ikke på noen nå, så jeg kommer vel til å sitte å si, "å, den ja..." stadig vekk.
Eir Indrehaug og Siv Klippen medvirker også i stykket, så jeg regner med de skal fortrylle oss med litt Griegmusikk.
Etterpå: Det ble ingen "å, den ja...". All tekst og all musikk var helt fremmed for meg. Takk og pris at jeg leste meg litt opp på forhånd, ellers hadde jeg ikke skjønt et kvekk. Garborg`s språk var av den riktig gamle og velklingende typen, men akk så uforståelig. Det var Ola B. Johannessen som leste diktverket, mens de to damene henholdsvis, spilte piano og sang. Det var vakkert å høre på, men den drøye timen det varte var mer enn nok. Hvis dette er en av de norske klassikerne, har jeg vært heldig i mine skoledager og sluppet unna diktanalyse.