Da jeg var et søtt lite pikebarn på ca. 7 år felte jeg tenner som alle andre. Det som kom ut igjen var noen store fine tenner, som selvfølgelig tok alt for stor plass i den lille munnen. Etter 4 år med tannregulering i barndommen var gleden stor da endelig perleraden kunne avdekkes. Etter mye styr med tennene i oppveksten har det for meg blitt et levende mareritt at jeg skulle falle og knuse tennene.
I dag har altså dette tilbakevendende marerittet blitt til virkelighet. Klokken 8 i morges sjanglet jeg hjem fra jobb, ør og sliten etter 24 timer i våken tilstand. Rosarussen har hatt sin feiring, og nå var avslutningen at de skulle overnatte i barnehagen. Dermed måtte vi voksne stille opp som verter.
Da jeg gikk hjem i dag hektet lissen på den ene skoen seg opp i den andre skoen, og jeg opplevde mitt livs lengste sekund, til jeg lå langflat med tenna, om ikke i tapetet, så godt plantet i asfalten. Jeg gikk nok å sov, for jeg har god motorik, så jeg ser ingen annen forklaring på at jeg ikke klarte å ta meg for. Tannen gikk gjennom leppen, så blodet fosset. Jeg følte meg ikke særlig lur der jeg stabbet hjem, skitten på knærene, med et fleeseteppe opp mot munnen for å ta i mot alt blodet.
Vel hjemme konstaterte jeg fakta, tannsplinter over alt og mitt vakre synkroniserte smil borte for alltid. Etter et par runder rundt meg selv fant jeg ut at det beste å gjøre var å kjøre bort til tannlegen. Det føltes som å kjøre i fylla, for jeg var virkelig satt totalt ut. Tannlegen min tok i mot meg med åpne armer, trøstet og fixet etter beste evne. Hullet gjennom leppen mente hun ikke trengte sying, men kanskje litt stripsing. Det var mitt minste problem, så når hun sendte meg ut igjen etter 10 minutter med beskjed at sånn må det bli, så var jeg mye mer stresset over å måtte ha et "skjevt" smil resten av livet.
Siden jeg sikkert ikke er klar for å bli tatt bilde av på en god stund, viser jeg dere et "før" bilde av meg for noen dager siden, i min nydelig flotte bunad (Nordhordaland, vinter), drikkende på 17-mai shotten min.
Oi oi oi, nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si her! Huff, føler virkelig med deg. Pleier å ha mareritt om knuste tenner selv. Gjerne at de knuser mens jeg tygger på noe hardt, slik at jeg i begynnelsen tror jeg tygger på mat, men etterhvert oppdager at det er tennene som smuldrer opp. Grusomt! Håper tannlegen fikk fiksa deg opp og at det ikke gikk alt for ille til slutt.
SvarSlettHar fremdeles opphovnet leppe og et hull som gror. Tannen mangler en bit, men tannlegen mente det var for lite til å gjøre noe med det. Jeg syns det er en kjempebit som mangler....
SvarSlettTakk for medfølelse, det varmer :)
Huffameg! Du blir nok snart vant til det, er heldigvis ikke verdens undergang. ;)
SvarSlettJeg føler veldig med deg! har gjort det samme selv, for noen år tilbake.... Den ene fortanna knakk i en sykkelvelt.
SvarSlett