Heidi Linde var med da forlaget arrangerte høstslepp i Bergen i høst. Det var kjekt å høre henne snakke om romanen Førstelinja, som vi også fikk med oss hjem. Siden debuten i 1998 har Linde skrevet barnebøker, dramatikk og romaner. Jeg har tidligere lest Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet, Talte dager og Agnes i senga uten at humoren helt har truffet meg.
Høsten 1992 møtes Petra, Therese, Solvår og Dagny på teaterlinja på Romerike folkehøyskole – Norges mest kjente utklekkingsanstalt for skuespillere.
Selv om kun en av dem skal oppnå drømmen om å bli skuespiller, og til tross for at forbokstavene i navnene deres utgjør forkortelsen for posttraumatisk stresslidelse, blir dette starten på et helt spesielt vennskap som følger kvinnene inn i voksenlivet, familielivet og arbeidslivet.
I denne første av fire romaner møter vi fortelleren Dagny - lege og løvetannbarn. Hun kan kontrollere det meste i tilværelsen sin, bortsett fra fortiden. For hvordan overlever man en tapt barndom?
I Førstelinja blir vi kjent med fire kvinner. Historien starter med deres aller første møte, første dag på Romerike folkehøgskole. I fortsettelsen beveger vi oss frem og tilbake i tid gjennom 30 år.
De knytter et tett vennskap disse fire, og er flink til å holdekontakten etter at det formative året på folkehøyskole er slutt, og de går hver til sitt liv. En blir skuespiller, en skriver, Dagny som i denne boken er fortellerstemmen blir lege. Romanen tar oss med på sykehuset hvor Dagny jobber, vi hører om rutiner, prosedyrer, forskjellige situasjoner som utspiller seg, og om miljøet blant kollegene.
Deler av handlingen diskuterer spørsmålet rundt frivillig barnløshet, dette syntes jeg ble drøftet på en fin måte, gjennom dialoger kvinnene i mellom.
Hvorfor kunne jeg ikke bare være en av de barnløse kvinnene som sto støtt i det? De fantes, det var mange av dem, de var ikke bitre eller konstant oppslukt av skam eller en livssorg, de var tvert imot på plass i livet sitt, enten barnløsheten var et aktivt valg eller en konsekvens av omstendigheter de ikke kunne rå over.
Førstelinja har mye humor i seg, spesielt i scenene hvor jentene er i lystig lag sammen. Det som sitter sterkest igjen hos meg etter endt lesning, er de litt mørkere delene av romanen, som er preget av selvbebreidelse, skam, utenforskap og dårlig samvittighet.
Dagny mener selv at hun har den mørkeste personligheten av disse fire. Hun er mer reflektert enn de andre, og får stadig høre at ekte vennskap krever en fortrolighet som hun tydeligvis ikke greier å vise. Men, så bærer hun også på et traume hun ikke har bearbeidet enda.
Romanen er lettlest og byr på stadig nye vendinger. Jeg ser med forventning frem til å lese de neste tre romanene, som er fortalt fra de andre tre kvinnene sine synsvinkler.
Jeg anbefaler gjerne Førstelinja videre ⚃
Forlag: Gyldendal
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar