Jeg er alltid på utkikk etter romaner som har handling satt litt frem i tid. Det trenger ikke være undergangsdystopier, men gjerne historier som med fremtidens blikk sier noe om verden vi lever i nå. Ian McEwans nyeste roman står støtt på flere byggesteiner, både romantikk, mord og poesi er med, samtidig som leseren får reflektere over, hva vi egentlig kan vite både om fortiden, andre mennesker og oss selv.
2014: Den anerkjente poeten Francis Blundy leser et nytt dikt, «En krans for Vivien», dedikert til sin kone under en middag med venner. Diktet forsvinner sporløst, og innholdet i det blir gjenstand for spekulasjon i generasjoner.
2119: I et fremtidig Storbritannia, delvis oversvømt etter klimaendringer og en kjernefysisk katastrofe, forsøker professor Thomas Metcalfe å rekonstruere diktets opprinnelse.
Han er besatt av Blundy og hans kone, og forskningen hans avdekker en historie om kjærlighet, svik og et brutalt drap som snur alt han trodde han visste, på hodet.
Historien starter med jeg-fortelleren i boken, arkivaren Thomas Metcalfe i 2119. I første del av historien er det mye snakk om Francis Blundys sonettekrans fra 2014. Jeg slo meg til ro med at denne romanen handler om litteratur, heller enn å skildre fremtidens scener, men et lite innblikk får vi.
Da handler det om urolige klimaforskere i FNs klimapanel, som engster seg for det stigende havnivået, etter at en russisk interkontinental atomrakett har eksplodert over Atlanterhavet og forårsaket katastrofale tsunamier i blant annet Europa. Dette er skremmende nok, men det som virker mer aktuelt kommer frem av denne lille smakebiten:
Våre store biblioteker og museer er relativt trygge, der de ligger ganske høyt over havet. Alt som noensinne har strømmet gjennom internettet, oppbevares nå sentralt i New Lagos og er godt katalogisert. Fremskritt innen kvantedatamaskiner og matematikk har åpnet alt som en gang var kryptert. Jeg skulle gjerne ropt ned gjennom et hull i tidens tak og gitt råd til menneskene for hundre år siden: Hvis dere vil bevare hemmelighetene deres, så hvisk dem i øret på deres kjæreste, mest betrodde venn. Ikke stol på tastaturet og skjermen. Gjør dere det, få alle vite alt.
Etter å ha tvunget meg videre i boken en stund, tilførte en ny detalj en antydning nerve. Et samfunn som er ødelagt av klimautfordringer burde skremme meg mer enn det Ian McEwan greier i denne romanen. Heldigvis skjer det ting på det personlige planet, som holder på min oppmerksomhet.
Francis Blundys sonette til kona Vivien rommer en historie, eller en påstand eller kall det en anklage om du vil. Vivien reagerer på det, men det er usikkert om de andre gjestene som lyttet til Blundys opplesning av sonetten plukket opp det underliggende budskapet.
Det er ikke romanens feil at jeg hadde forventet meg noe annet enn det jeg fikk. Jeg vet at Ian McEwan er en respektert og bejublet forfatter, så jeg antar at det er ting i handlingsforløpet jeg rett og slett ikke har festet meg nok ved.
Hva vi kan vite ble en liten utfordring for meg, men jeg gjorde meg noen betraktninger rundt hvilket avtrykk vi som lever på kloden akkurat nå lager. Er vi naiv og tror at alt vi legger igjen på nettet bare "forsvinner", at ingen bryr seg om hva enkeltpersoner bruker internett til?
Trenger du noe å gruble på gir Hva vi kan vite en fin anledning til å reflektere litt ⚃
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar