Det nye hjertet - ny bok fra Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer debuterte som forfatter i 2012 med romanen Under verden. Denne heiv jeg meg over etter å ha blitt begeistret av Unnskyld, som kom ut to år etter. Siden da har ny roman fra Høyer blitt feiret her hos meg, og denne siste utgivelsen står ikke tilbake for noe av det andre jeg har lest av henne.

Forlaget om handlingen:
Helt siden hun var barn har hun forberedt seg på at farens svake hjerte skal stanse. Hun vil ikke være der når det skjer, men er samtidig redd hver gang han forlater huset, eller landet. Helt siden hun var barn har hun tenkt ikke gå, ikke gå, ikke gå. Hennes egyptiske far dør nesten, gang på gang. Og når hun er blitt voksen, trenger han henne på nye måter.

Hvilket ansvar har man som barn, som avkom? Far og datter reiser mellom ulike land, og pendler mellom nærhet og avstand. Har det med egyptisk og norsk kultur å gjøre, eller ligger beveggrunnene i hvem de to er?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2025
Sider: 268
Kilde: Leseeksemplar

Faren som en gang som liten sprang rundt i Kairo, har aldri kunnet oversette barndommen sin til norsk. 21 år gammel, ble han sendt til Sinaiørkenen hvor han deltok i 6-dagers krigen, men snakket ikke om denne erfaringen. Han havnet i Norge, men rastløsheten hans tok ham videre, til Egypt og til USA og til flere bosteder i Norge. 

Ida er datteren hans og det er hun som forteller om hvordan hun hele livet har forberedt seg på at faren kan dø. Han har vært hjertesyk, hatt infarkter og slag gjennom hele oppveksten hennes, så hun er alltid beredt på beskjed om at det har hendt igjen.

I denne boken diskuteres det flere temaer, blant annet om hun vil skjule eller løfte frem den utenlandske bakgrunnen sin. I kapitlet mot slutten hvor de har familiebesøk, og noen gamle tanter av mannen hennes, gir meg hjertebank av uttalelsene de kommer med. Den egyptiske tilhørigheten hennes, får tantene til å konkludere helt hinsides, og stille spørsmål ved hennes definisjon av identiteten sin.

                            Det er denne fremmedheten, som kommer fra ham, min fars utlendighet, som bor i meg, som andre fremhever ved meg, og som enkelte fester seg ved, det muslimske problemet? - muligheten for at jeg kan være en annen bak alt det norske - tenk om hun rømmer med barna! - det er denne tenkte fremmedheten som lokker frem de andres fremmedhet, og som ikke bare gjør oss til ulike, umake, men til mistenksomme, gjerrige, uverdige. Ikke bare i det som blir sagt, men i det som ikke sies tilbake. Jeg kan ikke huske noen gang å ha følt meg så øde og hjemløs som akkurat her, hjemme hos meg selv, foran min egen familie.

Ved å skildre pappa Hassan sin sykdomshistorie, forteller Ida Hegazi Høyer om fremmedhet og om en usynlighet som er en slags "klassereise". Sykdom og død ligger på lur i detaljene i denne historien, men det gjør ikke lesingen til noen trist affære. Her ser vi med et skråblikk på livshendelser, og mye av det som skjer går det fint an å le av, i alle fall etterpå.

Du kan glede deg til å lese tanker rundt det å ha gamle foreldre og samtidig være småbarnsmor. Det er treffende og sant på en gang, og en god tankevekker til oss andre, som ikke står i denne skvisen.

Min kjennskap til Ida Hegazi Høyers forfatterskap, gjorde at jeg på forhånd hadde store forventninger til denne boken. Derfor skulle det ikke være mulig å bli så imponert over boken, men det ble jeg da jeg leste Det nye hjertet. 

Skrivemåten er helt etter min smak, der hele historien blir fortalt på en gang. Språket er vagt poetisk, men byr samtidig på så skarpe observasjoner at en kan skjære seg. Dette er historiefortelling på sitt aller beste, med besnærende intriger og kloke refleksjoner på løpende bånd.

Få for all del med deg Det nye hjertet ⚅