Det var i 2022 Norge gikk over fra å kalle landet Hviterussland, til å bruke Belarus, som det heter nå. Dette hadde jeg ikke fått med meg, og etter å ha lest denne boken, skjønte jeg at jeg hadde ganske mye å lære om dette landet. Darya Shut flyttet fra Belarus til Norge i 2005, da hun var 21 år gammel. Hun arbeider nå som seniorrådgiver i IMDI, i Frihetens pris forteller hun sin, og sitt kjære hjemlands historie.
Darya Shut vokste opp i en liten by i Sovjetunionen, men før hun hadde begynt i andre klasse, het landet hennes Belarus.
Livet hennes i Belarus handlet lenge om det lille, grønne trehuset til mormor og morfar. Der samlet storfamilien seg, og der ble alle viktige beslutninger tatt. I den frodige hagen dyrket mormor det meste hun trengte, for som hun sa: «Man kan aldri helt stole på staten». Alle Daryas besteforeldre var merket av andre verdenskrig og Stalins forfølgelser.
Da Daryas far stiller som parlamentskandidat i det første frie valget i Belarus i 1990, havner han ganske raskt i opposisjon til en jevnaldrende kandidat, Aleksandr Lukasjenka.
Etter et dramatisk valg fire år senere blir Lukasjenka president og strammer grepet slik at håpet om demokrati svinner.
Darya blir ungdom i et nytt diktatur og merker at lærere, naboer og venner ser annerledes på henne og familien. Frihetens pris fletter på mesterlig vis historien til familien Shut sammen med Belarus' dramatiske nyere historie.
Frihetens pris gir stemme til alle de menneskene som lever under mye trangere vilkår, enn det vi opplever i Norge. Aleksandr Lukashenko har sittet på makten i 30 år, en makt han nær sagt tilranet seg, ved å svikte det gryende demokratiet som var i ferd med å oppstå i Belarus.
Jeg skal ikke prøve å gjengi historien slik Darya Shut så levende gjør her, men tar med noen stikkord. Etter glasnost i 1986 var folk på jakt etter nye impulser og tanker. Det ble stilt samfunnskritiske spørsmål og den politiske debatten vokste. Litteratur som hadde vært forbudt, ble frigitt, og sovjetisk intelligentsia ble rystet over å finne kritikk av Stalinregimet og kommunismen.
Sovjetunionen avholder sitt første frie valg i 1990, hvor Gorbatsjov blir landets første og eneste president. Han gjennomførte reformene glasnost og perestrojka som bidro til Sovjetunionens oppløsning. Alt som ikke var forbudt lenger fikk nytt liv, religion, enkelte sportsgrener, erotikk og ikke minst det belarusiske språket kom på agendaen.
I denne boken forteller Shut hvordan det var å vokse opp i et land som har vært underlagt en mektig stat. Hennes foreldre arbeidet jevnt og trutt mot et selvstendig Belarus, noe som gjorde at hun var mye alene, men i det store og hele var hun en privilegert jente. Boken er interessant, ofte forbløffende lesning, og viser undertrykking av et folk som ikke tør annet enn å akseptere tingenes tilstand.
Tenk å oppleve at myndighetene har redigert bort, alt om forfattere, komponister eller vitenskapsmenn fra landet ditt i historiebøker og lærebøker! Opp igjennom historien har landet hatt flere flagg, nå som landet går over til markedsøkonomi, og ser mulighet for selvstendighet, blir hvilket flagg som er riktig å bruke, også et tema.
Det er vanskelig å si bare litt om en så innholdsrik og engasjerende bok. Handlingsforløpet tar oss med frem til år 2000 da Putin tok over i Russland. Da har Lukashenko lirket vekk suvereniteten Belarus hadde en stakket stund, og ødelagt alt hva, blant andre faren til Darya, var med å bygge opp. Et folk som ikke kjenner sin historie, og som er livredd for makthaverne har ikke sjans å stå imot denne type urettferdighet.
Det er vel et godt tegn at jeg sitter og småfreser når jeg skriver dette. Måten Darya Shut forteller Belarus` historie gjør boken veldig engasjerende. Hun bruker et godt språk, har bygget opp boken med en passe stor dose av oppvekst, historiske tilbakeblikk, farens politiske kamp og ikke minst håp.
Pass på å få med deg Frihetens pris, du vil ikke angre ⚅
I 2011 var vi på en uforglemmelig biltur i de tre baltiske landene. I tillegg til å bestige den høyeste toppen i hvert land, sanket vi mange inntrykk, og spesielt hvor rasert og fraflyttet alt var, har festet seg. I nærheten av Juozapines Kalnas måpte vi over å se, en bonde som harvet jorda med hest og plog. Etterpå kjørte vi så nær grensen mot Belarus, at vi kunne se inn gjennom nettinggjerdet, mot landet som da het Hviterussland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar