Eels have er mitt første møte med Liv Mossiges forfatterskap, selv om hun har gitt ut flere kritikerroste romaner. Hun har en helt egen stemme, som gjorde meg nysgjerrig på hva annet hun har skrevet.
Forlaget om handlingen:
En alenemor flytter med sønnen til en økolandsby i Danmark, der hun har fått jobb som deltidspleier for en funksjonshemmet gutt. I Eels have har folk vendt den moderne verden ryggen.
De er overbevist om at jorden lider under menneskenes åk. Mor og sønn kastes inn i en verden der det moralske kompasset peker i uvante retninger.
Kanskje er det bare det umælende livet som virkelig har livets rett?
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024
Sider: 268
Kilde: Biblioteket
Sommerferien var over da jeg la inn en lang ønskeliste hos mitt lokale bibliotek. Eels have var med hjem i den første bunken av bøker, jeg var nysgjerrig på.
Romanen starter på en temmelig potent måte, hvor Louise og hennes sønn Lars har et fredelig passiar blant bjørkene. Idyllen er stadfestet, før "meditasjonen" brått avbrytes av ordet "massakre".
Som leser ble jeg rykket tilbake til virkeligheten, og den brutale avbrytelsen ga en nerve som fulgte romanen helt til slutt. Skildringene av karakterer og omgivelser er gjort på en litt intuitiv måte, ingenting sies direkte, men små drypp av informasjon kommer leseren i hende allikevel.
Ma har med seg lille Bill på seks år til Danmark, for å hjelpe til å se etter Lars. Han er en multihandikappet mann på 39 år, som er nært knyttet til sin mor, Louise. Faren Paul er lærer på skolen, hvor barn i alle aldre, går i samme klasse. Det er gjennom hans undervisning av barna, som også inkluderer Bill, at vi lærer mest om det spesielle samfunnet, vi befinner oss i.
Det er mange mennesker i verden som vil ha makt, sa han. Vet du hvordan de får det? Bill satt bare helt stille. Han visste det ikke. Mennesker får makt ved å hjelpe andre, sa Paul. Hvorfor vil du være så svak at du tar imot det?
Den eneste tidsangivelsene vi får, er at det er en tid etter korona, og Bill som lurer seg til å spille dataspill innimellom. Ellers er samfunnet ganske gammeldags, de har smie og plog, de setter poteter og farger ull og er ganske selvforsynt. Trærne ser for meg ut til å være mer hellig enn dyrene, for kjøtt spiser de, mens trær ser ut til å ha en utvidet betydning. Økosamfunnet er selvforsynt med mat, og forsyner seg med klær fra en klescontainer, når de trenger å fornye seg.
Det er i det hele tatt et urovekkende samfunn som skrives frem, men spenningen ligger i hvordan befolkningen ser på menneskeverd. De fattige er sett på som en trussel, og hva med de som er handikappet, som Lars? En liten scene fra klasserommet, når Paul snakker til barna om hesten Frimann som er død:
Paul reiste seg og begynte å gå mellom pultrekkene med hendene på ryggen. Frimann var grådig sånn som fattige mennesker er det, sa han. Tenk litt på det. Hesten hadde det samme begjæret og hungeren som et sultent menneske, en som aldri før har eid noe. Alle jordens fattige er en fare for at vi andre skal gå under og bli borte. Forstår dere det?
Jeg likte denne romanen godt, den ga meg litt å tenke på, samtidig som skriveteknikk og språkbruk ga den en helt spesiell karakter. Jeg satt igjen med en litt urolig følelse, etter endt lesning, så at den har beveget meg, det er det ikke tvil om.
Det var en okänd författare för mig. Tack för tips.
SvarSlettDen fikk jeg lyst til å lese, høres ut som en fin bok :)
SvarSlettSå kjekt å høre, det var en fin bok, litt utenom det vanlige :)
Slett