Fjellturer og ferieturer

torsdag 18. juli 2024

Hestedagboken av Vibeke Tandberg

Vibeke Tandberg er forfatter og kunstner. Hun debuterte som romanforfatter i 2012 med Beijing Duck. I 2019 kom essayboken Uvilje, og i 2020 debuterte hun som dramatiker med stykket Hunder på Nationaltheatret. Hestedagboken er Vibeke Tandbergs sjette roman. Jeg hadde ikke lest henne før, og så frem til dette første møtet med forventning.

Forlaget om handlingen:
Når dagboken er ferdig, vil hun alltid gjenfortelle hesteåret slik det er beskrevet her. Hun vil ikke huske noe annet, noe mer, eller noe annerledes enn dette. Boken kommer til å slette hesten fra hukommelsen og erstatte minnet med ordene som beskriver den. Hun må skrive fort før ordene er fanget av fantasi og diktning. Nøyaktig og fort.

Hovedpersonen i Hestedagboken er kunstner. For snart et år siden kjøpte hun en utstoppet hest og plasserte den på studioet sitt. Siden er det stort sett her hun har oppholdt seg, i dette rommet med hesten.

Det er først i ettertid hun ser at alt forandret seg den dagen hesten kom inn på studioet, og det er derfor hun bestemmer seg for å skrive en dagbok, en bok som med ord og datoer og kronologi beskriver året som har gått. 

Målet er å forstå hestens påvirkningskraft og frigjøre seg selv som kunstner; en kunstner som arbeider med usvikelig tillit til intuisjonens labyrintiske struktur uten å frykte det irrasjonelle og det uforståelige. Når hun kommer ut på den andre siden av boken, skal livsvilje og livsmestring og sunn fornuft ha erstattet fri fantasi og kunstneriske påfunn, og hesten skal avsluttes en gang for alle.

Det var en lang skildring fra forlaget der, men jeg syntes det var så fint, og umulig å bare ta litt av, så det måtte stå sånn. 

Noen romaner skiller seg kraftig fra alt jeg til nå har lest, Hestedagboken havner i denne kategorien. Boken vekker tanker også hos meg som ikke er verken kunstner eller hesteinteressert, tanker som handler mest om det å være menneske, om behovet for å bli sett, og om ensomhet. 

Som kunstner må hovedpersonen være ærlig med seg selv, noe som betyr frivillig selvutlevering. I det som etter hvert blir en murstein av en dagbok, skriver hun inn erfaringer med de valgte arbeidsmetodene, når hun driver med avstøpninger i gips og silikon. Dagboken skrives i tredjeperson, og årsaken til dette forklares i en av de fine refleksjonene hun gjør seg. 

Hesten som jeg i begynnelsen trodde var levende, ga meg mange rare bilder på netthinnen. Disse skal forklares litt senere, og etter hver utvides persongalleriet med tre andre, taksidermisten, slakteren og Shellmannen. 

Om den navnløse hovedpersonen lykkes i å finne tilbake til seg selv, ved å skrive seg inn i dyret baklengs frem til en nåtid, kan jeg ikke si noe om. Romanen har et fragmentert preg, hvor små anekdoter og dagboknotater tar oss fremover mot nåtid. En hensikt er å forsvare kunstnerisk frihet, og det er et av temaene jeg gjerne skulle hatt et skarpere blikk på.

Jeg likte boken, jeg likte at den er litt "rar", og balanserer helt på kanten til det absurde. Liker du å lese litt utenfor boksen, er dette absolutt en roman du bør se nærmere på ⚃


Forlag: Oktober
Utgitt: 2024
Sider: 189
Kilde: PDF fra forlaget

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar