Det er alltid spennende å lese debutanter, og spesielt interessant når forfatteren har en "voksenjobb" som jeg ikke forbinder med kreativ skriving. Kommunikasjonssjef i Direktoratet for byggkvalitet Karen Thommesen debuterte i år, med denne helt spesielle historien fra Jan Mayen.
Atten mennesker, alle kjenner alle, men ingen kjenner sannheten. En ung meteorologifullmektig forsvinner fra Cyberforsvarets base på Jan Mayen. Politietterforsker Anders Veka reiser for å undersøke det han antar er en ulykke. Ved ankomst Olonkinbyen har stasjonssjef Katrine Kure allerede igangsatt en leteaksjon. Den unge mannen er funnet død i den avsidesliggende Guineabukta.
Flere uforklarlige ulykker inntreffer, og det blir funnet utstyr som kan sette øyas kommunikasjon med omverdenen ut av spill. Anders Veka og Katrine Kure jager og blir jaget mens høsttåken isolerer dem fra fastlandet, og fortiden truer med å innhente dem alle.
Djeveløya tar oss med til et sted på kloden jeg aldri før har besøkt i bøkene. Det var interessant å lære om forholdene der, om avstander og infrastruktur. Livet til de som til en hver tid er utplassert på Jan Mayen er for egen sikkerhet, nøye regulert av regler, men tilliten til at disse blir fulgt, får seg en knekk, disse ti høstdagene.
Historien er handlingsmettet, men selv om det hele tiden skjer ting, så føltes lesingen langdryg, det gikk liksom litt for sakte på frem. Vi hører litt om hva de bedriver på denne norske utposten, og så drysses det spenningsmarkører i form av ord som tyskere, hakekors og russere, over det hele. Atle ble funnet død, og først etterforskes det som en ulykke, eventuelt et selvmord.
Historien fortelles vekselvis mellom stasjonssjef Kathrine og etterforsker Anders, dette fungerer bra og viser på en fin måte forskjellen på å være godt satt inn i tingene, og det å komme utenfra sånn som Anders gjør.
Romanen har et variert persongalleri, yrkene som er representert er mange, og alle har sin personlige historie rundt hvordan og hvorfor de befinner seg på Jan Mayen. Ikke alle velger å fortelle alt om seg selv, og det er nok her de store hemmelighetene ligger.
En jammer, elektronisk krigføring. Du må få oss hjem, insisterte Steinar, da Cecilie var gått. Han så i det minste mer våken ut nå, selv om rumlingen fra mageregionen røpet at han ikke hadde spist.
Jobber med saken, sa Anders. Ingeborg vil at vi skal gjennomføre vitneavhørene og ellers ligge lavt. Lager vi for store bølger, risikerer vi å sette folk i fare, folk vi i utgangspunktet skal beskytte.
Dette er et lukket rom mysterium, men jeg fikk aldri den ekle følelsen av at karakterene burde se seg over skulderen. Selv lederne for gruppen innrømte stadig at de var redde, uten at jeg kunne føle det. Jeg synes historien ble avsluttet på en fin måte, spørsmål som dukket opp underveis ble besvart, og alt hadde sin naturlige forklaring.
okänd bok för mig. tack för smakebiten!
SvarSlett