Jævla menn av Andrev Walden

Svenske Andrev Walden bor, i likhet med hovedpersonen i romanen i Norrköping. Selv om dette er debutromanen hans, så har han mange år bak seg som skrivende menneske, som journalist, skribent og kronikør. Det strømmet på med begeistrede omtaler av denne boken, så denne ville jeg ikke gå glipp av. 

Forlaget om handlingen: 
Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. 

Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2023/på norsk 2024
Sider: 375
Kilde: PDF fra forlaget

Vi blir kjent med lille Andrev når han er 7 år. Han, mor og to småsøsken bor hos mannen han kaller Plantemagikeren. De lever et litt spesielt liv, uten tv, plastikk og mye annet som vanlige husholdninger hadde på 80-tallet.

Mannen er den typen mann som vakre kvinner strikker ullgensere til, men hjemmet deres har mange regler og flygende ørefiker.

Mor tar med seg Andrev og flytter, til en venninne som han kaller Lille Skyen, på grunn av den intense røykingen hennes. Plantemagikeren, som er den ekte faren til de to minste, lar henne ikke ta dem med, når Andrev og mamma flytter inn til venninnen. De to kvinnene sitter hele tiden og klager over mennene i livene deres, og det er her Andrev plukker opp frasen "Jævla menn". 

Hos Lille Sky blir mor kjent med Kunstneren, som for en kort tid skal bli den andre pappaen hans. Senere flytter de igjen, mor får jobb og en mann med trampende cowboystøvler begynner å frekventere hjemmet deres.

                                        Senere skal gutten tenke at sparket ikke hørtes ut som på film. Han skal ikke huske noen lyd i det hele tatt, og det skal overraske ham. Han skal tenke at det burde gi en høy lyd når en cowboystøvel treffer et ansikt, men akkurat nå tenker han ingenting.

Det som skildres her kunne vært innholdet i en traurig oppvekstroman, men oppbygging, språk og ikke minst de små anekdotene fra livet til Andrev, gjør historien helt unik. De gode skildringene av enkelte detaljer frydet meg, som da de var på biltur, i en bil som lå som en fisk på veien - se det for deg!

Eller, historien om hvordan Tyven, til tross for tøffe cowboystøvler fikk navnet Tyven. Boken er inndelt i kapitler etter hvert som mor flytter fra en mann, og finner seg en ny, så det er lett å følge med på de syv pappaene til Andrev.

Begeistringen over skriveteknikken fra første halvdel av boken avtok etter hvert, for når Andrev blir 13-14 år, er det lite fokus på fedrene han har bodd hos, og heller ikke den nåværende byr på videre utfordring for ham. Puberteten inntraff tidlig og kraftig, så herfra og ut er det pornoblader og jenter som gjelder. Dette har jeg lest om mange ganger, så det kjedet meg, selv om Walden fremdeles har noen gullkorn av noen observasjoner på lager.

Språkføringen er enkelte steder så genial at jeg fikk klump i halsen, men mot slutten ble det overskygget av alt dette andre, som ikke hadde noe med fedrene å gjøre. Forfatteren foregriper begivenhetene av og til, når han snakker direkte til leseren  noe jeg likte godt, og jeg syntes også det voksne språket til den unge Andrev passet fint til helheten.

Historien er ikke vond å lese, selv om Andrev og søsknene hans stort sett går for lut og kaldt vann. Romanen har forsvinnende få ekle scener, selv om mye av det mor finner på er korttenkt og impulsivt nok. Romanen er selvbiografisk, så jeg kan skjønne at han ikke vil svartmale familien sin.

Boken avrundes på en fin måte, selv om jeg også har noen innvendinger til den. Vil ikke røpe noe for nye lesere. Lese den bør du, spesielt hvis du er opptatt av språk, for de mange betraktningene den barnslige hovedpersonen gjør seg, er verdt et studie i seg selv.

Les gjerne Beathes Bokhylle sin fine omtale