Når vi synger av Merethe Lindstrøm

Søker du på Merethe Lindstrøm på bloggen (oppe i venstre hjørne) vil du se at jeg har lest denne forfatteren i mange år. Da er det alltid spennende når det kommer en ny bok, og coveret på boken tar meg unektelig tilbake til min egen oppvekst på 70-tallet. 

Forlaget om handlingen:
Agnes bor i et sommerhus sammen med moren, faren og tvillingbroren Kasper. Huset er kaldt, særlig om vinteren, det blåser gjennom ytterveggen og lekker fra taket når det regner. Det er også huset der spedbarnet bodde, det navnløse barnet med en stemme som hørtes i alle rommene i sommerhuset, helt til den ikke hørtes mer. Og etter spedbarnets død åpner familien hjemmet sitt for enda et barn, et lite fosterbarn som får navnet Bastian.

«Når vi synger» foregår på syttitallet. Det er fortellingen om en ung jente på vei mot voksenlivet, om foreldre som ikke klarer å gi den omsorgen som trengs, om krenkelser og utprøving av egen seksualitet, om lengsel etter nærhet og en slags trøst.

Det er et underlig miljø vi tas med inn i, i denne romanen. Tvillingene er noen rakkere, kanskje de kjeder seg eller kanskje foreldrene ikke har lært dem folkeskikk. At mor og far ikke bryr seg nevneverdig om hva de finner på, er i alle fall sikkert, men det var jo litt sånn på 70-tallet.

Romanen har mange scener som skildrer barnas tanker og følelser, spesielt det som gjelder de andre barna i familien, den lille babyen som døde, og litt senere fosterbarnet som havner hos dem. 

Boken innbyr til saktelesing, karakterene blir vi godt kjent med, ganske intimt også for det er en sanselig roman dette, på mange måter. 

                                        Jeg spenner bein for Lisa O som deler ut melkekartongene den uka, brettet og all melken går i gulvet, en av kartongene sprekker, det som renner ut blir en hvit dam. Læreren er ikke der, Kasper, Skauegutten og noen av de andre guttene kaster åpne kartonger i veggen og på gulvet der Lisa sitter, all melken renner og lager små bekker, det lukter sur melk i klasserommet hele uka, det er melk på gardinene, melk i karmen og melk i skuffen på kateteret. Vi kaller Lisa for Lisa Melk etter det, og hver gang vi har glemt det med melken, er det noen som kommer på det.

Jeg likte språket til Lindstrøm, og måten boken er bygget opp på, men den er rolig og mangler den intensiteten jeg gjerne vil ha fra denne type roman. Allikevel scorer hun poeng for et originalt plott, og levende karakterer. 

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 191

Kilde: Lånt på biblioteket