Forfulgt av død av Gunnar Staalesen

Tenk, dette er bok 20 i serien om Varg Veum! I 2016 skrev jeg litt om Bukken til havresekken, den første boken i serien som kom ut i 1977. Årets utgivelse har en dagsaktuell tematikk rundt miljøutfordringer, hvor vi befinner oss like mye i nabofylket Sogn og Fjordane som i Bergen. 

Forlaget om handlingen:
Historien åpner med at Veum får førerkortet sitt beslaglagt av politiet i Sogn og Fjordane. Fra bussvinduet på vei hjem til Bergen legger han merke til tre personer i et veikryss. Noen dager senere gjenkjenner han en av disse under avisoverskriften UNG MANN SAVNET.

De tre skulle delta i en demonstrasjon mot et oppdrettsanlegg i den trange bygden Solvik nord for Bergen. Veums naturlige nysgjerrighet fører ham til Solvik og et tilfeldig funn av et lik i sjøen.
Er det noen forbindelse mellom dette likfunnet og dødsfallet til en journalist som gravde i fiskeanleggets drift to år tidligere?

Hvor mange hemmeligheter skjuler det seg i Solvik, der to familier konkurrerer om lakserikdommene, og der Bygdedyret våker over alt som skjer?

Starten på historien hadde mye humor, jeg flirte og lo mens jeg ristet på hodet, mest av Varg Veums kjappe replikker, men også av den håpløse situasjonen han befant seg i. Å bli tvunget av to Kling og Klang lignende politimenn, til å ta bussen hjem fra Sogn, på et så sviktende grunnlag var i drøyeste laget.

Privatetterforskeren med den særdeles godt utviklede nysgjerrigheten, får seg en sak i Solvik. Det er kjæresten til mannen som omkom for to år siden, som ikke har funnet fred med at dette ble avskrevet som en ulykke. Nå er han nær begivenhetenes sentrum for den dagsferske saken, og gjør seg kjent med etterforskeren som kommer fra Bergen, nemlig Signe Moland. 

Kjenner du igjen navnet? ja, hun er fjerde generasjon politi i familien, og barnebarn av Svend Atle Moland som vi husker fra Hundreårstrilogien. Staalesen er god på disse lange linjene, skulle bare mangle når han greide å holde tråden gjennom 120 år i sine fire bøker.

I fortsettelsen baller det på seg med bygdesladder, lakselus og døde fjorder. Solvik har lenge vært preget av en konflikt mellom lakseoppdrettere, og med miljøforkjempere som i nåtid (2004) demonstrerer, blir det blåst liv i konflikten. Litt samferdselspolitikk kommer også på agendaen, et problem vi ikke kan få belyst ofte nok her på Vestlandet.

Handlingen i denne historien er lett å følge, og ingen baller som blir kastet opp, forblir oppe. Mitt eneste ankepunkt var at jeg ble svimmel av de dialogene som foregikk på både bokmål og nynorsk/dialekt. Da jeg kom til denne setningen måtte jeg slå opp:  "den ble mottatt med fagnad og glede her i huset da?" Fagnad betyr i følge det store internettet glede, så da ble det dobbelt glede. 

Hva snakker du om?
Alt taler for at me må beslagleggje førarkortet ditt. 
Fremdeles hadde jeg vanskelig for å forstå hva han mente. På grunnlag av hva?
Ei rekkje telefonmeldingar. Lat meg få sjå vognkort og førarkort, takk.
Det må være en misforståelse. Dette må gjelde en annen bil.

Språket som brukes i boken er lett gjenkjennelig, eller er det kanskje bare Varg Veums tørrvittige talemåte som gjør at jeg kjenner meg igjen? Persongalleriet i historien er, litt satt på spissen, en broket forsamling av bygdetullinger, og dyktige bergensere som kommer fra storbyen og ordner opp. Her er med en karakter som er forfulgt av død, så tittelen er selvforklarende når en leser boken.

Jeg har stor respekt for Gunnar Staalesen, han kan historie og han kan krim. Jeg vet også at krim kan ha andre motiver enn å skremme vett av leseren, men min preferanse heller mot litt mer spenning en det en får her. Kanskje det er humoren som tar brodden av spenningen og alvoret, som tross alt ligger bak, men at dette er en godt skrevet kriminalroman, derom hersker det ingen tvil ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar