De små jentene av Monica Isakstuen

Monica Isakstuen har gitt ut seks romaner i tillegg til skuespill og dikt. Den eneste boken jeg har lest var Vær snill med dyrene fra 2016. Den var jeg passe fornøyd med, husker at hovedpersonen irriterte meg siden hun ikke greide å ta seg sammen. Vel, den utfordringen fikk jeg ikke i De små jentene, som jeg likte mye bedre enn min forrige Isakstuen-roman.

Forlaget om handlingen:
Joda, for utenforstående ser det idyllisk ut, en hvitmalt liten hytte, delvis skjult bak noen klynger med vindherja furutrær. 

Noen rører på seg der inne, de ferierende våkner. Snart er sommermorgenen i gang, den fylles av lengsler og behov, men også av regler og nedarvede formaninger. Kjærlighet og forakt side om side. Gjør sånn, ikke sånn, snakk slik, ikke på den måten, hvordan er det du oppfører deg. Bebreidelsene truer med å ta over dagen.

Men så åpner det seg, i forestillingen eller i livet, og noe kan endelig skje. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 256

Kilde: Leseeksemplar

De små jentene er en studie i den friksjonen som følger med det å være mor. Romanen har et tydelig vendepunkt ca halvveis. Aller først møter vi hovedpersonen, kvinnen som har tatt med seg sine døtre på hytten til sin aldrende mor.

Vi får vite veldig lite om livene til de to ni år gamle jentene, deres mor og hennes mor igjen, men det behøves ikke for denne historien. De små jentene kommer i bakgrunnen, når lupen er satt på følelser og tanker som deres mor har til sin egen gamle mors regler og rutiner på hytta.

Alt har sin faste plass, alt skal gjøres i rett rekkefølge, og til riktig tid. Mormor er ingen enkel dame å skifte mening på, og datteren som ikke er vant med å motsi sin mor kommer til kort. De to tvillingdøtrene hennes forstår ikke de bedrende blikkene fra moren, som håper på samarbeid for å holde mormor i godt humør.

De har vært på denne hytta mange ganger før, og tiden som har gått er et vesentlig innslag i historien. Så halvveis i historien står hun opp for seg selv, hun sier moren i mot og går og leker med døtrene sine.

Hva skal jeg gjøre?
finnes det et ansiktsuttrykk
eller en lyd eller lukt eller rykning eller
en gest eller bevegelse eller
besvergelse som kan løse alt, en handling som
bryter
med systemet, trassige ord, umulige setninger 
hvordan ville de høres ut?
jeg prøver meg 

Jeg har gjort meg mine tanker om hva dette bruddet i historien betyr, jeg leste litt på nytt og fikk nye refleksjoner. Betraktningene rundt barndom og tiden som går, om forhold til generasjonen over og under er nydelig skildret. Det er melodi i setningene, og noen passer fint inn i kjente rytmer, som for eksempel Deilig er jorden og Fader vår.

Monica Isakstuen har en besnærende skrivemåte, hvor mye av teksten minner mest om dikt. Detaljene som historien er bygget opp av er gjenkjennbare for de fleste av oss vil jeg tro, noe som gjør lesingen ekstra morsom.

De små jentene er en roman jeg ikke glemmer så lett, den er helt fri for verbale unoter og blomstrende språk, men tar oss med inn i et følelsesunivers vi alle kan kjenne oss igjen i.

Denne må du lese ⚄