Det er en sår og ganske trist bok, trist fordi vi alle kjenner noen som har lidd denne skjebnen og aldri kan være helt trygg på at den ikke vil ramme også en selv.
Tittelen på boken sier veldig mye, Jeg er fortsatt her inne i mørket er mors stemme, og en kan formelig se det store, mørke, kalde, ensomme rommet, den gamle damen sitter i, og er redd.
Historien vi får her, er dagboken som Annie skrev fra 1983 til 1986, da moren var på sitt sykeste. Den er forfatterens egne notater (ordrett slik jeg forstår det) tatt samtidig med at hun besøkte moren, eller like etter. Observasjonene hun gjør seg viser glimt fra institusjonene moren bodde på, fra dagligliv og den formen moren var i fra gang til gang.
Vi får også høre litt om begivenheter fra deres felles fortid, fra Annies barndom, og detaljer som skildrer moren i en mye mer vital form, enn den hun er i nå.
Bustete hår, hender som søker hverandre, høyre holder rundt venstre som en fremmed gjenstand. Hun finner ikke munnen sin, hver gang hun prøver, havner kakebiten på skrå. Biten jeg legger i hånden hennes, aller ut igjen. Jeg må putte den inn i munnen hennes. Det er grusomt, forfallet, det dyriske, det er for mye. Fjernt blikk, tungen og leppene stikker ut, sugende, som hos en nyfødt.
Etter å ha lest boken la jeg den på hylla for å returnere den til biblioteket. To dager senere tok jeg den med meg på fjellet, og leste den en gang til, ute i solskinnet blant busker og trær. Det er ikke tvil om at tematikken engasjerer, for et mareritt av forvirring, angst og redsel det må være å trekkes ut av virkeligheten på denne måten.
Annie Ernaux skriver med innsikt om tematikken, setningene er kuttet til beinet, her er ingen virkemidler eller overflod av adjektiv, bare rå virkelighet som lett tas opp i blodstrømmen til den som leser.
Har ikke rukker å lese denne enda, men den ligger klar. :) Gleder meg. Må bare lese litt Rivertonkrim først og noe fra Afrika:) God helg Tine:)
SvarSlettDu har som meg, alltid noe på gang. Kjekt å ha denne liggende klar da, du kan glede deg :)
SlettJeg skal lese alt fra Ernaux (som ikke kun er på fransk...), så også denne. Men må innrømme at det kan bli tungt å lese så tett om demens. Det er nesten som jeg gruer meg litt, og så har jeg ikke erfaring med demens i nære relasjoner så langt i livet. Men syns det er en så fryktelig skummel sykdom..
SvarSlett