Hjemsøkelsen er en skarp og morsom spøkelseshistorie, og et svært relevant tidsbilde av det amerikanske samfunnet mellom november 2019 og 2020. Louise Erdrich har mange utgivelser bak seg siden debuten i 1984. Hun har aner fra Tyskland og Frankrike og etnisk bakgrunn fra amerikansk urbefolkning, noe denne romanen bærer tydelig preg av.
En liten bokhandel i Minneapolis blir hjemsøkt av spøkelset Flora, som inntil nylig var butikkens mest irriterende kunde. Tookie har klart å få seg jobb i bokhandelen etter flere år bak murene, og må finne ut hvorfor Flora hjemsøker butikken. Samtidig prøver hun å forstå alt som skjer i løpet av dette året som blir hjemsøkt av sorg, forbløffelse, isolasjon og voldsomme demonstrasjoner. Spøkelseshistoriene er de drivende kreftene i denne frodige og rørende fortellingen fra en av USAs største nålevende forfattere.
Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 448
Oversatt av: Morten Hansen
Kilde: Leseeksemplar
Hovedpersonen Tookie har tilbrakt en tid i fengsel, og åpningsscenen i denne romanen forteller oss hva som brakte henne dit. Senere får hun jobb i en selvstendig bokhandel, som spesialiserer seg på litteratur som omhandler amerikansk urfolk. (Litt som Birchbark Books, som Erdrich selv driver.)
I boken møter vi et knippe fargerike mennesker, i deres hverdag. Handlingen spilles ut fra bokhandelen, hvor vi møter ivrige kunder, en ser ut til å kjøpe bok hver dag, og selvfølgelig også Flora, den mest irriterende kunden de hadde, som nå går igjen i rommene.
Tookie kaller Flora en dødsvegrer, en som er vanskelig å ha med å gjøre etter døden, så hun setter seg fore å hjelpe henne og finne fred.
Samtidig som vi opplever gleder og sorger med gjengen i bokhandelen, kan en lese mellom linjene om amerikansk lovgivning, om straffeutmålinger som er helt hinsides, og og våpenbruken i landet.
Mye av handlingen tar for seg selve skrivekunsten, etter å ha fulgt Floras kropp til kremasjonen, og hun må gå alene ut av omgivelsene, slik hun også forlot fengselet alene i sin tid, reflekterer hun:
Det hadde blitt slik at jeg kunne gjennomskue bøker - de små knepene, vendingene, anslaget på begynnelsen, den overhengende tyngden av en tragisk slutt, hvordan forfatteren på siste side kunne rykke bort teppet av sorg og bringe tilbake en yndlingsperson. For meg måtte teksten ha en viss mineraltetthet. Det måtte føles naturlig tilsiktet, ikke kynisk konstruert. Jeg begynte etter hvert å mislike manipulering.
I blant får jeg lyst til å gråte når jeg oppdager både talent og misbrukt talent hos en forfatter.
Louise Erdrich skriver frem en stor kjærlighet til ord og litteratur. De litterære henvisningene er mange, noen ganger ramses det opp titler uten at denne ordflommen tilfører noe særlig.
Romanen føltes dessverre lang, den gikk løs på tålmodigheten min, og da vi godt uti boken kom til mars 2020, så fikk vi en stor dose korona-skildringer. Dette var sikkert ok da boken kom ut i 2021, men nå er i alle fall jeg ferdig med å lese hvordan utbruddet artet seg. Det artige er jo at det artet seg likt for alle, uansett hvor vi befant oss i verden.
Det jeg likte best i denne romanen var sekvensene hvor vi hører om Tookie og forholdet hennes til stedatteren og barnebarnet som kommer til. I disse scenene var det mye nerve og gode refleksjoner rundt det å få lov å være bestemor.
Når en leser om urbefolkning kan det fremstår på mange måter. Jeg har nylig lest et par bøker om den norske urbefolkningen, og lytter nå til en om urbefolkningen på Grønland. I Louise Erdrichs historie er det den moderne amerikanske livsformen som skildres, på en ganske forfriskende måte. Etter å ha lest denne romanen, slår det meg at jeg egentlig vet veldig lite om denne kulturen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar