Leste du suksessromanen Gutten i den stripete pyjamasen, er jeg sikker på at du blir glad for å høre at det nå har kommet en oppfølger. Denne er frittstående, men jeg anbefaler allikevel å lese den forrige boken, for den er virkelig veldig bra.
Forlaget om handlingen:
91 år gamle Gretel Fernsby har bodd i den samme leiligheten i London i flere tiår. Hun lever et stille, tilbaketrukket og behagelig liv, til tross for hennes dystre bakgrunn. Flukten fra Nazi-Tyskland for over 70 år siden snakker hun aldri om. Hun snakket heller ikke om etterkrigsårene i Paris sammen med moren. Og minst av alt snakker hun om sin far, som var sjefen for en av de mest beryktede og fryktede konsentrasjonsleirene i Polen.
En dag flytter det inn en ung familie i leiligheten under Gretel. Nærmest mot sin vilje blir Gretel kjent med den lille gutten, Henry, selv om synet av ham vekker minner hos Gretel som hun helst vil glemme. Da hun blir vitne til en voldsom krangel mellom Henrys foreldre, forstår Gretel at noe må gjøres. Men for å hjelpe gutten må hun fortelle verden hvem hun er.
Spørsmålene som tas opp i denne romanen er av typen det ikke er et entydig svar på. Hva fikk Gretel egentlig med seg, da hun 12 år gammel begynte å skjønne hva farens arbeidsdag egentlig gikk ut på?
Hun flyktet sammen med moren like etter krigen var slutt, den skyldfølelsen hun bar med seg, har preget resten av livet hennes.
Romanen fortelles i flere lag, med nåtidsfortellingen hvor Gretel er en gammel dame, som utgangspunkt for de andre historiene. Disse skildrer hennes liv i forskjellige stadier, og ikke minst hennes streben etter å holde fortiden sin skjult.
Hvor gammel er du? spurte han tilbake.
Tolv.
Det er gammelt.
Egentlig ikke.
Det er eldre enn ni.
Ja, sa jeg. Men når du blir tolv, vil du ikke føle deg gammel. Du kommer fortsatt til å føle at ingen legger merke til deg eller bryr seg om deg.
Jeg kommer ikke til å fylle tolv, sa han stille.
Ordene sendte et gys gjennom meg. Hvorfor skulle han ikke fylle tolv? Vi fyller alle tolv en eller annen gang, og det kom han også til å gjøre. Det var jeg sikker på.
Historien har noen ganske så overraskende vendinger fra tid til annen, og er underholdende, så og si hele tiden. Den begynte litt rolig, men dramatikken øker i takt med at intrigen bygges opp.
Det er ikke så ofte jeg leser denne type romaner for tiden, men gjensynet med John Boyne sin stødige penn var et godt et. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺
Høres interessant ut - den må jeg få tak i.- både boken og filmen om "gutten" var veldig bra.
SvarSlettJeg kan ikke huske å ha sett filmen, det tror jeg at jeg må få til :)
SlettDenne har jeg notert meg, høres ut som en bra bok. :)
SvarSlettJa, absolutt, gled deg til denne :)
SlettVi så filmen på bussen (Hvite Busser til Polen og Tyskland) på vei til konsentrasjonsleiren. Det ble sterke saker. Jeg har også lest boka. Vet faktisk ikke om jeg orker å lese denne. Jeg ble helt slått ut av opplevelsene vi hadde den uken på skoletur og er i ettertid noe usikker på om jeg syns slike turer har en hensikt. Uansett hvor opplysende de er... Men det er nå meg - nå i ettertid...
SvarSlettOy, det må ha vært heftig ja. Tror ikke du skal være redd for at denne boken skal være for tøff, den har ingen handling fra konsentrasjonsleirene.
Slett