Britisk samtidslitteratur er en absolutt favoritt her hos meg, og Englands fremste forfattere av denne typen prosa, finner vi Ian McEwan. Jeg har tidligere lest Serena, Barneloven, Nøtteskall og Maskiner som meg. Jeg leste nok den mest berømte boken hans, Om forlatelse da den kom ut for fjorten år siden, men finner den ikke igjen, kanskje på tide å lese den på nytt?
.jpg)
Mens verden prøver å komme seg på fote etter annen verdenskrig, blir livet til elleve år gamle Roland Baines snudd på hodet. Han sendes på kostskole, og befinner seg milevis fra morens beskyttende kjærlighet. Ensom og sårbar tiltrekker han seg oppmerksomhet fra pianolærerinnen sin, Miriam Cornell. Under påskudd av ekstra spilletimer har de hemmelige stevnemøter hjemme hos henne. Det intense forholdet etterlater dype sår i Roland, men også sterke minner om kjærlighet.
Flere år senere, da kona forlater Roland og den lille sønnen deres, tvinges han til å ta et oppgjør med seg selv og fortiden. Hjemsøkt av tapte muligheter søker han trøst der det er mulig – i musikk, litteratur, venner, sex, politikk og kjærlighet.
Rolands livsreise stiller spørsmål som gjelder for oss alle. Er det mulig å styre vendingene livet tar, uten å skade andre? Hvordan former historiske hendelser livene og minnene våre? Og hva kan vi lære av fortidens traumer?
Romanens begynnelse viser oss en fyllesyk lyriker, som drøser inn og ut av drømme, mens den bevisste delen av ham, minnes en spesiell spilletime han hadde på barndommens kostskole.
Vi befinner oss i en nåtid preget av Olivetti skrivemaskiner, Leica fotoapparater og fasttelefoner i gangen. Roland er hjemme med sin 7 måneder gamle sønn Lawrence, han har meldt sin kone Alissa forsvunnet, men postkort fra henne begynner å dukke opp i postkassen, tyder på at det var frivillig.
Etterforsking er blitt satt i gang, Roland føler seg mistenkeliggjort, for etter en uke er han trygg på at hun har stukket av. Nåtidshandlingen preges av Tsjernobylulykken i 1986, forholdsreglene befolkningen blir bedt om å ta, har en skremmende samklang med nødlagrene vi har laget hjemme.
Roland er poet og over gjennomsnittet opptatt av litteratur, blant andre dukker William Golding og Joseph Conrad opp, til min store begeistring, og mange flere skal det bli. Språket i denne romanen speiler hovedpersonens yrke og interesser, der situasjoner og refleksjoner flyter elegant sammen til en velskrevet helhet.
I korte svev er vi innom nåtid, men i begynnelsen av romanen utspiller handlingen seg stort sett i Rolands minner. Minnet om pianolæreren har preget ham, men før vi hører mer om dette, blir vi tatt med lenger tilbake i tid, og får høre om hans oppvekst i Tripoli. 11 år gammel blir Roland flyttet fra foreldrehjemmet i Libya, og må klare seg selv på kostskolen utenfor London, mens foreldrene blir der de er.
Vi befinner oss nå på 60-tallet og det er spennende å høre om hvordan de politiske urolighetene preger barna på skolen. Cubakrisen og faren for krig er reell, i alle fall i Roland og vennenes øyne. Gjennom svigermoren sin Janes politiske engasjement etter andre verdenskrig, får vi høre en spennende historie om Den hvite rose. Jeg som nylig har vært på Roseslottet i Oslo, ble begeistret over å lære mer om bakgrunnen for stedet. Ian McEwan sin formidling fra svigermorens dagbøker, var fengslende lesning.
Romanen er tredelt, og etter hvert beveger nåtidshistorien seg i sprang fremover. Leseren får svar på hvorfor ting ble som det ble, tidligere i historien, mens vi følger Roland langt inn i alderdommen.
Vi er uløselig knyttet til tiden vi lever i, og i denne romanen blir verden skildret gjennom ett enkelt menneskes skjebne. Romanen er i lengste laget, Ian McEwan går i dybden på mang en skjult følelse, og et arsenal av historiske hendelser, så her er det mye bok for pengene.
Historien byr på mange globale begivenheter, som leseren vil minnes med gru. Jeg likte denne boken veldig godt, her var mye å kjenne seg igjen i, og mange referanser det var gøy å høre mer om.
Den har fått mye bra omtale, så en dag kanskje jeg får lest den eller noen av de andre av han, for jeg har lest bøker av den forfatteren. :)
SvarSlettGikk litt fort her ser jeg. For jeg har ikke lest noe av han, :)
SvarSlettJeg opplever det der av og til også, at jeg er sikker på at jeg har lest en forfatter, også har jeg ikke det :) Hans mest kjente bok Atonement (Om forlatelse) trodde jeg at jeg hadde lest, men finner ikke spor av det noen sted. Begynner på den i kveld, og er spent på om jeg finner spor av den i hukommelsen min :) Skal lese Kakerlakken samtidig, spennende å lese to vidt forskjellige bøker fra samme forfatter.
SlettMcEwan ja! Så gøy at han har skrevet en ny bok, den må jeg lese :)
SvarSlett