Hvem drepte faren min av Èdouard Louis

Denne måneden har jeg fordypet meg i Èdouard Louis sitt forfatterskap. Jeg hadde bare lest debutromanen hans, og likte den egentlig ikke så godt, men da jeg begynte på de tre utgivelsene som kom på norsk i år, forsto jeg hvilken reflektert og slagkraftig ung mann Louis er. Denne boken som kom ut i Frankrike i 2018 burde vært en bombe, kanskje den var det, bare bølgene ikke nådde Norge, jeg håper det.

Forlaget om handlingen: 
En kort og intens liten bok møter vi forfatteren Edouard Louis, kanskje både mer direkte politisk og enda mer personlig enn tidligere. Her går han til angrep på staten og dens håndlangere for å ha ødelagt faren både fysisk og psykisk, samtidig som han selv utvikler en større forståelse for hvem han har vært og er blitt.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018/på norsk 2020
Sider: 77
Kilde: Bookbites

Romanen om en kan kalle den det, begynner nydelig med en teatertekst som skildrer livet til faren hans. Etter noen ord om det politiske systemet, går Èdouard over til å snakke direkte til faren.

Han snakker om hvordan han oppfattet faren sin i barndommen, en far som utad var ekstremt fokusert på det maskuline, men som i sin ungdom brukte parfyme, kledde seg i jenteklær, danset og lyttet til opera. Dette paradokset har den homofile sønnen vanskelig for å forstå.

Her skildres også farens oppvekst, med en voldelig far. Oppvekstmiljøene er ikke så forskjellig, vold og alkoholmisbruk er gjengangere, mens fattigdommen er med på å gjøre menneskene ekstra sårbar.

Å være maskulin i dette miljøet betyr en rad av nektelser; de har ikke penger, ikke muligheter, ikke god helse. De er det de IKKE gjør.

Dette er en roman som griper deg, underveis forteller Èdouard Louis noen veldig sterke historier, fra sin og sin fars fortid. Boken er tankevekkende, det at han sa at han hatet faren sin, har han skjønt var for å skjule at han var glad i ham. Hvor ødelagt er man ikke da?

                        Det finnes ingen stolthet uten skam: Du var stolt av at du ikke var en dagdriver, fordi du skammet deg over å tilhøre den gruppen som kunne få denne merkelappen. For deg er ordet dagdriver en trussel, en ydmykelse. Denne typen ydmykelser fra de herskende klasser får deg til å bøye ryggen enda mer.

I boken navngis mordere, mordere som aldri blir knyttet til mordene de har begått, de slipper skammen takket være anonymitet eller glemsel. Morderne han snakker om er president Jacques Chirac som i 2016 kuttet ut støtte til livsviktige medisiner, president Macron, som gjør alt han kan for å bli kvitt "dagdriverne" i samfunnet. Arbeidsminister Myriam El Khomri som gjorde endringer i arbeidsloven, som var fatal for de fattige. 

Når en presenterer det på denne måten, så ser en jo at politiske avgjørelser kan ta livet av folk. 

Jeg likte denne boken veldig godt, den er slagkraftig og lærerik. Her fikk jeg mye nye tanker om hvordan politikken styrer oss, og hvordan språket vi bruker ofte skjuler det egentlige budskapet.