I denne romanen opplever vi hverdagsliv i Chile, hvor morgenritualer, populærkultur og TV-serien The Twilight Zone, eksisterer parallelt med diktaturets rå, men hverdagslige maskineri. Den brutale historien til dette landet slutter aldri å fascinere og skremme, så det var med skrekkblandet fryd jeg satte i gang med denne romanen.
Året er 1984 og vi befinner oss i Chile under Pinochets diktatur. En tidligere ansatt i den hemmelige etterretningstjenesten vandrer inn i lokalene til et opposisjonelt magasin for å snakke om hvordan han og andre ble beordret til å få folk til å «forsvinne».
Fortelleren i Fernández' roman er bare et barn den første gangen hun ser magasinet med mannens ansikt på forsiden, under overskriften JEG TORTURERTE.
Hans medvirkning til noen av regimets mest grusomme forbrytelser, og hvordan han forplikter seg til å snakke om dem, hjemsøker fortelleren inn i voksenlivet og påvirker hennes karriere som forfatter og dokumentarskaper. I en blanding av fantasi og fakta avdekkes fortellingen om mannen som torturerte.
Med et forfriskende lekent språk, og uvanlige vinklinger, skildrer Fernàndez de politiske absurditetene som utspilte seg i Chile, under og etter Pinochet. Gjennom utstrakt bruk av bilder fra pop-kulturen, skildres historien tidsmessig som et "alt på en gang" sammensurium. Leseren henledes stadig til tv-serier, spesielt The twilight zone, men også andre. I tillegg blir den effektive bruken av film, musikk, romaner og barnebøker, nesten å betrakte som en egen karakter i romanen. Det var fiffig gjort, og en av flere ting jeg satte pris på, da jeg leste boken.
Handlingen er ikke vanskelig å følge med på. Til tider gjør skrivemåten det lettere for en sart leser, med allerede klare bilder av tortur og forholdene i Chile på netthinnen, å komme gjennom de verste scenene.
Romanen har ingen navngitt hovedperson, men en tydelig fortellerstemme som tar oss med fra 27 august 1984, åtte år tilbake til en kidnapping, og videre frem tjuefem år. Målet er å rette lykten mot et parallelt usynlig univers, som er hendelsene den gang, for å vise at det ikke er diktet opp.
Sikkerhetsagenten, Andrès Morales har stått frem i et intervju i et magasin. Noen vil lage en dokumentar for en menneskerettighetsorganisasjon, og vi undrer oss hvordan et museum over et historisk minne, kan kurateres på en så ærlig måte som mulig.
Mange ganger gjennom romanen begynner setningen med "Mannen som torturerte sier..." mens fortelleren har like mange "Jeg forestiller meg..." På denne måten blir dokumentert virkelighet, og forfatterens utfylling av denne, flettet sammen på en troverdig måte.
Dette er en informasjonspost, en røykstasjon.
Fra felles mareritt/fra mørke rom/fra klokker som har stoppet/fra ukjente dimensjoner/fra rotter og ravner som fremdeles skriker. Fra barter tegnet med trekull.
Og fremtiden vil komme og den vil ha de røde øynene til en drømmende djevel.
Du har rett. Ingenting er virkelig nok for et spøkelse.
Gjennom hele historien er vi tett på befolkningen som lever i frykt for myndighetene. Vi hører om torturen, kidnappingene, alle som bare forsvant, men ser også på denne tiden fra Mannen som torturerte sin side. Mot slutten skildres hvilket rollespill mange måtte skjule seg bak, falske hus, falske familier og falske liv. Ingen er den de utgir seg for, og alle er redde.
Det er heftig lesning, som alltid når en leser fra Chiles historie, men den litt originale fortellerstilen, gjorde at jeg satt igjen med en lett følelse, etter endt lesning. Jeg anbefaler gjerne denne boken videre, også til deg som føler du kan mye om denne tematikken ☺
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar