Jeg har fulgt Rebecca Wexelsens forfatterskap siden hun debuterte med diktsamlingen Så faller jeg i 2017. To år senere kom romanen Hotell Montebello, som i likhet med diktsamlingen skildrer ensomhet og utenforskap på en troverdig måte. "Formkurven" til forfatteren er på oppadstigende, for årets korte men intense roman, gikk rett hjem hos meg.
En mann går av toget på et lite sted på Østlandet. Han flytter inn i et leid hus, får seg jobb på gamlehjemmet og prøver ellers å gjøre minst mulig av seg. Det er ikke lett på et sted der alle kjenner alle, men etter hvert rusler dagene av gårde, et vanlig liv i en vanlig jobb på et vanlig sted.
Og snart får bygda uansett andre ting enn nykommeren å tenke på. En kvinne forsvinner, og alle engasjerer seg i letingen. Samtidig får den anonyme innflytteren stadig hyppigere flashbacks fra livet han har forlatt, og spørsmålet stiger stadig tydeligere frem: Er det mulig å flykte fra seg selv?
Jeg pleier å unngå baksideteksten hvis jeg kan, og denne gangen var det tittelen og coveret på boken som fenget, så jeg startet lesingen uten å vite noe mer om handlingen.
Den navnløse hovedpersonen er et mysterium, han har flyttet (eller flyktet?) fra byen til en tilfeldig liten bygd, ikke så langt unna. Mellom byen og bygda finnes der en stor mørk skog, som også er utsikten han får fra sitt nye hjem. Han har ikledd seg et nytt navn, og går inn for å forbli mest mulig anonym. Dette er ikke lett, naboene kommer for å hilse på, en har med kake, og tilbakeleveringen av kakefatet, ender opp med å bli en utfordring.
Mannen forsøker å beskytte seg selv, ved å bli lik de andre, si og gjøre det de andre gjør, og ikke skille seg ut. Etter han har jobbet på sykehjemmet en stund, begynner han å føle en form for tilhørighet, men han er opptatt av å ikke gi noen i bygda, noe å hekte seg fast i ham med.
Små hint, enkelt ord og noen rare valg vipper meg ut av den trygge stemningen jeg har lest meg inn i. Når han sier, mitt tidligere navn ville gitt ham en på trynet, og andre tilsvarende kommentarer, skjønner jeg at historien handler om mer, enn bare en introvert fyr som vil være i fred.
Jeg vasker klærne mine i den gamle vaskemaskinen som sto her fra før. Den er tung og bråkete, jeg sitter på de kalde steinflisene på badet og se rde våte skjortene og buksene surre rundt og rundt mens jeg venter på at den gamle lukten skal forsvinne fra alt jeg har brakt med meg hit. Jeg venter på at avstanden til byen skal bli større.
Venter på at dagene skal viske ut hukommelsen.
Side 39
Godt uti romanen får vi innblikk i livet hans før han flyttet fra byen, jeg vil ikke si noe om hva som har skjedd, men jeg lover deg at du vil kjenne pulsen øke, etter hvert som du nærmer deg slutten av romanen.
Rebecca Wexelsen skriver korthugde setninger, som alle er meningsbærende. Hun byr på mange skarpe observasjoner av menneskesinnet, samtidig som intrigen som bygges opp er formidabel. Etter hvert som intensiteten økte kjente jeg en svak kvalme, det er ingen tvil - denne må du lese!
Beathes bibliotek har en flott omtale av boken, les gjerne den også ☺
Leste omtalen din nå etter å selv ha lest boka. Spesiell, sær og sjangeroverskridende. Helt enig med deg. Denne er spesiell, og svært godt oppbygget 👍 Marianne
SvarSlett