Femten år av Vigdis Hjorth

Oppvekstromaner står ikke øverst på ønskelisten hos meg, men det gjør definitivt Vigdis Hjorth. Sannhet og løgn har vært tema i flere romaner jeg har lest i høst, så jeg var spent på å følge tematikken videre, denne gang med Vigdis Hjorth som budbringer. 

Forlaget om handlingen:
Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn.

Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.

Forutsigbarheten som ligger i rytmen, som Paulas tilværelsen er preget av, gir henne trygghet. Så blir omstendighetene endret og omgivelsene hennes får et annet utrykk. Lyspæren i kjelleren, klesrullen på vaskerommet og kottet med eplene, alt får en ny betydning for Paula når hun begynner å se på moren med andre øyne.

Begynnelsen på romanen er preget av detaljer, et utall hverdagslige gjøremål er med på å skildre en lykkelig barndom. Lillebror Lasse, å så stor flink gutt, mens storesøster står lojalt sammen med mor i alle dagens gjøremål. Paula blir en observatør og en tenker, som gjerne går litt for seg selv. 

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut i begynnelsen, syntes at dette var en litt barnlig historie uten brodd. I tillegg minnet skrivestilen meg om Jon Fosse sine evinnelige gjentakelser, og noe med setningsoppbyggingen irriterte meg. 

Det tok ikke lang tid før alle mine betenkeligheter ble gjort til skamme. Når Paula er med Karen hjem, opplever hun en helt annen stemning i bestevenninnens familie, enn den hun er vant til hjemme. Storesøster Elisabeth går siste år på Kristelig gymnasium, og hennes strev og press fra foreldrene påvirker Paula. Det gjør også farens surmuling over manglende lønnspålegg, og å ikke bli respektert av sjefen. 

Familien er preget av anspenthet, gafler går i gulvet, glass veltes, hvordan skal Paula vegre seg mot foreldrenes følelser? hun opplever at hun går rundt med en vulkan inni seg, som holder på å våkne. Elisabeths stillhet øker trykket i rommet, der hun bebreider seg selv, skylder Paula på foreldrene, så hun bestemmer seg, for at hun ikke vil fortsette å være redd og mistenksom. 

Scenene som utspiller seg i sommerferieukene på Rødøy hos mormor er nydelig lesning. Jeg kommer for alltid til å se for meg de to vannene som ligner et åttetall, hver med en liten øy, hvor det vokser en kroket lav furu.

                Det var mange skjær i sjøen, og noen skjær kunne være en redning, og dette var et sånt skjær, kjente hun, som fikk noe til å flamme opp i brystet, brannen hennes til å brenne, og hun ville ikke slukke den. Hun kjente jordas våte tyngde og samtidig en het ild i sitt indre, og selv om den jordiske tilværelsen var et slags illebefinnende, elsket hun verden, sin fortvilelse medregnet, og å leve fikk hun bare èn gang, og derfor skjedde det som måtte skje og var avgjort.

Vigdis Hjorth greier med denne romanen å skildre formingen av et ungt menneskesinn på en formidabel måte. Med sine sylskarpe observasjoner og besnærende skrivemåte, greier hun å bygge intrige i familiens lune rede, hvor alt tilsynelatende er idyll. 

Sjekk gjerne ut omtalene på bloggene Jeg leser og Artemisias Verden

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 192

Kilde: Leseeksemplar