Etterklang av Helga Flatland

Med årets utgivelse har jeg lest alle syv romanene til Helga Flatland. På min side på Bokelskere kan jeg se tilbake på bare 5`ere og 6`ere, ikke rart at jeg heiv meg over denne nye romanen med skrekkblandet fryd. Ikke ble jeg skuffet heller, det er bare til å heise flagget ☺

Forlaget om handlingen:
Mathilde er lærervikar i Oslo og mister jobben da det blir oppdaget at hun har et forhold til en av elevene sine, den atten år gamle Jacob. Oslo er nedstengt, verden snevres inn, og hun begynner å tenke på å flytte ut av byen; drømmer om tradisjoner og ekte verdier - om det autentiske livet som finnes der. Hun leier seg et hus i Telemark.

Johs representerer alt Mathilde forestiller seg at finnes i distriktene. Han er barnebarnet til den største hardingfelespilleren i Telemark, driver en stor og moderne melkegård sammen med broren - en gård som har vært i familien siden 1600-tallet. I tillegg underviser han i felespill og påtar seg å lære opp Mathilde. Men man kan ikke lære en slått uten å kunne den medfølgende soga. 

Slåttesoger er fortellinger som hører til slåttene, og mange av dem handler om kvinners opprør eller ulydighet - og påfølgende ulykkelige skjebne.

De fleste av oss mener vel stort sett det samme om metoo-problematikk, da er det artig å lese en roman som rokker litt ved stødige meninger. 

Først blir vi kjent med Mathilde, byjenta som blir flørtet med av en ti år yngre mann. De innleder et forhold, gutten er dreven i måten han flørter med henne, og tydelig på at han vil ha henne, men umoden når han unnviker hennes meldinger og oppringninger. Mathilde skulle selvfølgelig stoppet det hele, siden hun er i en maktposisjon i forhold til ham, som hans lærer, men den tanken glipper. 

De er skjønn begge to, men også uspiselig, hver på sin måte. Sånn er karakterene til Helga Flatland, flerdimensjonale, og derved også "virkelige". Som alltid i hennes bøker veksler hun mellom bokmål og nynorsk, de som bor på landet snakker nynorsk, mens byfolket snakker bokmål. Dette føles helt naturlig for meg, og er en av flere grep, som er med på å markere forskjeller.

Som coveret og kanskje også tittelen indikerer, har vi å gjøre med folkemusikk i denne romanen. Spøkelset etter den nå avdøde felespilleren Johannes, morfaren til Johs og Andres har en viktig rolle. Vi hører om slåtten om Kari Midtigard og gangaren om Hjerki Haukeland, samtidig som vi få innblikk i sogene, blant annet den om Kvilemøyane. Når Mathilde flytter inn i huset etter Johannes, spiller Johs slåtten om Skuldalsbruri til henne. 

Mathilde som gråt hver gang de kjørte ut av Oslo som liten, skal nå finne seg til rette på landet. Andres som har overtatt gården vinglet litt før han slo seg til ro med odelen sin, mens den to år yngre Johs alltid har visst hvor han vil være. Han mener Oslo representerer innholdsløs meningsproduksjon, og i møtet mellom brødrene og Mathilde dukker spørsmålet om identitet opp, hva er det som definerer identiteten og den moralske sansen til menneskene?

Når Mathilde nå må tilpasse seg sine nye omgivelser, merker hun snart at hun ikke skjønner kodene, ting de andre er innforstått med, og alle de underforståtte meningene, går henne hus forbi. Flatland gir oss et tydelig bilde på dynamikken som finnes i et trygt fellesskap, og hvordan det føles å stå utenfor og ikke skjønne språket.

Intrigen som utspiller seg i denne trekanten bærer romanen til endes. Vi befinner oss i koronatiden, noe leseren ikke får sjans å glemme gjennom hele romanen. Om det er noe som trekker ned, så er det dette, for denne smitten er rett og slett kjedelig å lese om (ikke bare her, men alltid)

Det er ikke mye å humre over i Etterklang, verken affærene som Mathilde står for eller den tradisjonelle musikken har humor i seg. Jeg liker måten Helga Flatland forteller på, det blir aldri kjedelig med mye variasjon, spesielt ikke i en så handlingsmettet roman som denne.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 286

Kilde: Leseeksemplar