De blindes paradis av Duong Thu Huong

I Elidas 1001-lesesirkel i august skal vi lese en forfatter fra Asia. Mitt valg falt på Duong Thu Huong fra Vietnam. Selv kjente jeg landets historie mest via amerikanernes tilstedeværelse der under Vietnamkrigen, og alle de som kom skadet tilbake. De blindes paradis er den første vietnamesiske boken noen sinne, som har blitt oversatt til norsk, og den er en liten godbit av en roman - denne må du få med deg!

Fra bakpå boken:
Dette er en dramatisk familiehistorie og en beretning om endringer i det vietnamesiske samfunnet over en periode på førti år. I kjølvannet av jordreformene på 50-tallet ble gamle føydalstrukturer brutt opp, men slo raskt tilbake i ny form. I sentrum av fortellingen står tre kvinner. 

Den unge kvinnen Hang er på 80-tallet arbeider ved en russisk tekstilfabrikk. I slummen i Hanoi bor hennes mor Que, der hun overlever som gateselger. I landsbyen bor tanten Tam, som ikke kan glemme fortiden, på godt og vondt. Oppe i det politiske systemet er morens bror Chinh, en mann som har mye på samvittigheten. Dette er en skarp politisk roman og en fortelling om mennesker og landskap, lyder og lukter.

Allerede etter et par sider pustet jeg lettet ut, over at språk og skrivemåte ville gjøre det lett for meg å komme gjennom boken. Men, etter to kapitler måtte jeg ta en pause, en pustepause, for det som skildres her er ikke noe en lett kan absorbere. 

I pausen leste jeg om Duong Thu Huong, hennes frihetskamp og modige fremførsel, så det var med stor respekt jeg gjenopptok lesingen av romanen. 

Av de tre kvinnene det handler om, er det datteren Hang, som er fortelleren, hun skildrer moren Ques liv fra hun som 20-åring mistet begge foreldrene og giftet seg med Ton. Hans familie eide en liten rismark, som moren og søsteren jobbet på. De sysselsatte folk i landsbyen og alle hadde det godt, helt til frigjøringshæren vant krigen og Chin, Ques bror kommer hjem fra kampene, med nyervervet makt.

Han skal gjennomføre klassifisering av befolkningen, han får med seg to utskudd i seksjon for jordreform, og svigerfamilien til Que må gi fra seg alt de har bygget opp. Ton må rømme og Que er alene, menneskene som i lang tid har hatt det greit, blir nå underkuet, de sulter når åkre og rismarker blir lagt øde av de misforståtte ideene til myndighetene. Når etter en tid, den store korrigeringskampanjen gjennomføres, jages Chin og kumpanene hans vekk, og en tilnærming til normalen kan begynne.

Det går ti år og Hang blir født. Det er Ton som er farens hennes, men hun har aldri møtt ham, og hun maser lenge på moren for å få vite noe om ham, før hun endelig gir etter og forteller. 

Vi er ikke kvitt onkel Chin, han dukker opp igjen og tar fra mor Que livsgrunnlaget hennes. Hun har laget mat og solgt dette, noe Chin mener er kapitalistisk og borgerlig, og sterkt ødeleggende for den rette sosialismen, så han skaffer henne jobb på en fabrikk.

Historien starter med at Hang må reise for å se til sin gamle onkel, som tilsynelatende ligger for døden. I korte blikk følger vi henne i nåtidshistorien, som byr på overraskelser til siste slutt. 

Romanen skildrer den vietnamesiske kulturen på en fin måte. Vi hører om skikk og bruk, som knebler menneskene. Skammen de opplever når de ikke greier utgiftene for å holde i hevd tradisjonene sine. Her er masse seremonier rundt guder som skal hedres hele tiden, og redselen for å glemme noe, preger dem.  

Forfatteren var selv medlem av kommunistpartiet, men ble ekskludert og fengslet. Tolkningen av de politiske tumultene i landet vi leser om her, fremstår for meg som nyansert og troverdig. Hun skriver godt, og tematikken er spennende å lese om, jeg plukker gjerne opp en annen av hennes bøker.

Forlag: Pax

Utgitt: 1988/på norsk 2003

Oversatt av: Tone Formo

Sider: 219

Kilde: Biblioteket