Klassekampens sommerbåt avsluttet turen fra Trondheim i Bergen

Det var litt av et vær denne første lørdagen i juli, hvor Bod 24 skulle bli stedet å være. Sommerbåten startet i Trondheim, og skulle legge til kai for siste gang, utenfor Bergen Fiskerimuseum og Bod 24. Vel, båten så vi ikke noe til, for oppankring hadde vist seg vanskelig, men arrangørene var på plass, og tok seg godt av Klassekampens abonnenter som stilte opp. 

Stemningen var god da vi ventet på Vigdis Hjorth som var den som skulle prate. Jeg som nettopp hadde opplevd henne og datteren Line Norman Hjort på Litteraturhuset, hvor de snakket om deres nye bok Kristin må vekk, frydet meg over et nytt møte med henne. 

Synd med regnet, normalt er her veldig god stemning på kaien her

Utsikten fra 2. etasje hvor arrangementet fant sted

Det er godt å være på tilstelninger hvor skuldrene er lave og humøret på topp, jeg tror Vigdis` vinnende vesen, var med på å skape denne stemningen, allerede før hun inntok lokalet. Da denne populære og travle forfatteren ble invitert med på turen, fikk hun selv velge hva hun ville snakke om, og jeg må si det var et modig valg hun gjorde.
 

Ikke at hun har problemer med å gjøre seg forstått, belest og reflektert som hun er, da var det heller intervjueren som slet, med å komme til ordet. Jeg nøt det hele fra første rad, uten å gjøre notater, men lot meg imponere over hvilke gode koblinger hun gjorde mellom samfunn og litteratur.  

Hvor ofte sier du unnskyld? Kanskje du sier "unnskyld meg?" og mener noe helt annet... Vigdis Hjorth belyste dette temaet i det små, oss mennesker i mellom, når politikere står frem og legger seg flate for snusk og bedrag, og i enda større forhold, når land sier unnskyld til omverdenen for krigsforbrytelser. 

Det var mye mer å ta tak i rundt dette temaet, enn jeg hadde forestilt meg, og med en så levende foredragsholder ble det ikke så dystert og alvorlig som det kunne blitt. 

I sin prat satt Vigdis Hjorth meg på sporet av Jean Amèry, en østerisk forfatter som kjente nazistenes herjinger på kroppen. Hans roman Ved forstandens grenser ble raskt bestilt på biblioteket, så allerede mandag begynte jeg på boken. 
Jeg leste Pedro Carmona-Alvarez sin lyrikk på søndag, og ble forbauset da jeg oppdaget Jean Amèry også i hans tekster, de to forfatterne har noe felles i sin beundring av Amèry og hans heltemot, og etter å ha begynt lesingen av boken, skjønner jeg hvorfor.

Tusen takk til Anita som overtalte meg til å abonnere på Klassekampen, og ikke minst til avisen som spanderte denne kvelden på sine abonnenter. God sommer!