Vi dro opp med mor av Karin Smirnoff

Da jeg for noen uker siden leste første bok i trilogien om Jana Kippo, Jeg dro ned til bror var jeg ikke i tvil om at jeg ville lese fortsettelsen. Etter å ha lest Vi dro opp med mor sitter jeg med den samme følelsen, og er glad for at det finnes en bok til. Denne søndagen skal du få en liten smakebit fra boken som har fengslet meg denne helgen ☺

Fra bakpå boken:
Moderen døde og bror ble taus. Det er janakippo som må ta styringen. 

Moderen vil begraves i hjembyen Kukkojärvi nær grensen til Finland. Tvillingene jana og bror arver moderens barndomshjem og finner raskt ut at i Kukkojärvi er mye annerledes. De fleste innbyggerne lever etter strenge religiøse regler som forbyr det aller meste. 

Bror er tiltrukket av det sterke fellesskapet i menigheten, familieverdiene og det at mennene er de ubestridte overhodene. Jana derimot lar seg ikke forføre.
Mens hun forsøker å aslutte det destruktive forholdet til john, blir hun venner med sin jevngamle kusine marta, et vennskap martas mann, pastoren, ikke ser på med blide øyne. 

Historien om Jana og Bror fortsetter der den slapp, Bror har fått selvtilliten tilbake etter kjærlighetssorgen han opplevde i forrige bok, og nå er paret på vei dit hvor deres historie startet.

Jana er avhengig av tvillingen sin, så når Bror lar seg fange inn av pastoren og sekten, som gjerne vil beholde ham i bygden, slipper ikke Jana taket. Hun nekter å reise hjem før hun får Bror med seg, så hun sier opp jobben i hjemmehjelpen og blir i Kukkojärvi. 

Etter å ha lest om denne kveldende sekten som styres med hard hånd av pastor Silas, følte jeg en kvalme det var vanskelig å riste av seg. Kvinnene levde som hushjelper og barnefødersker, uten mulighet til å forme sitt eget liv. Alkohol, musikk, dans og kunst er strengt forbudt, og selv på skolen fikk ikke barna gjøre annet enn å tegne jesusfigurer. 

        Pastorsilas smilte mot bror med jevne haitenner. Du burde kanskje vurdere å bli en av oss sa han. Vi trenger nye sterke menn. Ikke minst til de unge kvinnene våre. Friskt blod til de fremtidige generasjonene våre. 

Da jeg leste den første boken i trilogien hang jeg meg i begynnelsen opp i tegnsetting og ordsammentrekninger, men denne gangen overså jeg det, og lot meg sluke av handlingen. Og for en handlingsmettet roman dette er! det skjer noe på hver side, trusler og vold, mennesker som utnytter hverandre uten skrupler, alkoholmisbruk og undertrykking. Det er grusomt, og forsterkes av de få menneskene som tar seg av seg selv og andre. 

I forrige bok hører vi at Jana har en datter, og i denne delen av historien spiller hun en liten men viktig rolle. Romanen har et stort persongalleri, med levende og troverdige karakterer. Språket er fiffig, morsomt til tider, både i enkeltord, og med originale setninger. Søskenforholdet til Jana og Bror danner grunnlag for handlingen, mens samfunnet i nord og denne menigheten som vi hører om, fremstår som tematisk viktig.

Hva kommer det av at du verken har mann eller barn selv om du er over trettifem.
Jeg har en datter sa jeg. Hun er voksen. 
Unnskyld. Det hadde jeg glemt. Datteren til faren din eller hvordan var det.
Nei sa jeg. Johnbrännströms. Han bor i bygda. Vi treffes av og til. Og ligger med hverandre for fornøyelsens skyld kunne jeg ha lagt til. 
Ikke si mer tenkte bror. Jeg sier det jeg vil tenkte jeg tilbake. 

Trillogien om Jana Kippo må du virkelig få med deg. Jeg ser at den har kommet ut i en 1018 siders bok på svensk, mens vi her til lands fremdeles venter på oversettelsen av den siste boken Så dro jeg hjem, den gleder jeg meg til ☺

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2019/2022

Sider: 352

Oversatt av: Monica Aasprong

Kilde: Lånt på biblioteket 

Klassekampen forrige uke