Etter å ha lest flere bøker av denne genierklærte franske forfatteren, så jeg frem til å lese Tilintetgjøre. Michel Houellebecqs syn på verden, familie, kvinner og mye mer er litt på siden av det man ofte forventer, men det er alltid tankevekkende å lese hans synspunkter.
tilintetgjøre av Michel Houellebecq er en roman som speiler samfunnet, forkledd som en politisk thriller og som blir, etter forholdene, en håpefull kjærlighetsfortelling.
Romanen er lagt til et kommende presidentvalg i Frankrike. Boka starter nærmest som en politisk thriller: Kort tid før valget spres en video som viser den sittende finansministeren idet han blir halshogd med giljotin.
Romanens hovedperson er finansministerens nærmeste medarbeider. Vi følger det politiske spillet opp mot presidentvalget, hans personlige liv, med en døende far og han selv som får kreft, og ikke minst hans etter hvert gjenoppvekkede kjærlighet til sine kone.
I åpningsscenene av romanen hører vi om Bastien Doutremont som jobber i den statlige sikkerhetstjenesten. Julian Assange og Edward Snowden nevnes når det handler om etterforskning av datakriminalitet. For etterforskes må det, når en video dukker opp på nettet hvor ministeren blir henrettet.
De som får mest oppmerksomhet i denne romanen er privatlivet til finansinspektør Paul Raison og hans familie. Han har en søster og en bror, som i likhet med ham selv, begge er gift. Når faren Edouard får hjerneslag, søker de sammen for å komme seg gjennom vanskelighetene, og for å hjelpe Madelene, som er farens nye samboer, etter at moren deres døde.
Samlivsproblemene som skildres byr ikke på noe nytt, og jeg begynte raskt å kjede meg da jeg leste om dette. Jeg så frem til at det skulle handle om samfunnet og det politiske spillet, men de små dryppene vi får underveis, gjør ikke underverker for underholdningsverdien.
Inni all ordvekslingen om uvesentligheter, finnes det et lite mysterium. Den lammede faren til søsknene har mistet taleevnen, han flyttes til et pleiehjem, og med på lasset har han en mappe med jobbdokumenter. Disse papirene har noe å gjøre med et angrep på datasikkerhet, og papirer som Pauls sjef, finansminister Bruno Juge er interessert i. Vi hører lite om dette, men desto mer om boforholdene på hjemmet Edouard har havnet på.
Det kraftigste utslaget på spenningskurven skjer sent i boken, jeg trodde ikke det skulle være denne typen kriminalitet som gjorde susen, en uventet vending som tar romanen enda lengre vekk, fra det jeg trodde den var.
Jeg savnet satiren fra Underkastelse, frasparket i Utvidelse av kampsonen og tankevekkingen fra De grunnleggende bestanddeler. Misforstå meg rett, romanen er godt skrevet, henger sammen i alle ender og er troverdig, men som thriller? nei... politisk satire? tja... familiesaga? har i tilfelle lest det før. Jeg er glad for å ha lest boken, for å døyve nysgjerrigheten min, om ikke annet, og venter med glede på hans neste bok (håper han går tom for papir før han bikker fem hundre sider neste gang)
Ser ikke ut som om du dette var en helt innertier for deg. Har sett at den har fått gode kritikker og har faktisk bestilt den på Biblioteket.
SvarSlettJeg har bare lest en bok av han og den likte jeg. Får se, det er ofte jeg bare bestiller bøker og finner de kjedelige og bare levere dem igjen kjapt, får se når den kommer.
Jeg sto også i kø på denne, men gubben ville og lese den, og da vi var på en sjelden bytur sammen, snakket han meg inn i å kjøpe den. Du forsto meg rett, jeg ble skuffet, etter alt det gode jeg har lest av ham. Sjekket ut omtalene til flere aviser som var over seg av begeistring, så ikke den komme :)
SlettHøres ut som det var godt å bli med ferdig med boka. Har skjønt av anmeldelser at denne er roligere på en måte, ikke så skarp som han bruker å være. Men jeg gleder meg til å lese den likevel:)
SvarSlettKlart du må lese den, jeg var overrasket over superlativene i de avisomtalene jeg leste, for jeg syntes den var tam :)
SlettKan godt hende den er tam, jeg har skjønt at den er tammere, selv om den kan være bra lell. Boka ligger hjemme til mørning, og skal leses når jeg er ferdig med fartingen for en stund i medio juni- alt for tung å drasse med på tur.
SlettEnig med deg. Den er rett og slett kjedelig. Tok meg selv i å tenke flere ganger at hadde boken vært 250 sider i stedet for 650 sider hadde den nok vært bedre.
SvarSlett