Vridd av Reidun Elise Foldøy

Reidun Elise Foldøy kommer fra Osterøy, men bor og arbeider i Bergen. I 2007 vant hun en novellekonkurranse, noe som resulterte i en forfatterdebut året etter. I fjor kom hennes andre utgivelse, en roman som tar for seg et tema som river godt i sjelen.
Vridd anbefales på det varmeste! 

Forlaget om handlingen:
Under det fargerike og frigjerande 1970-talet blir vesle Hjørdis skyfla rundt i ei steril vaksenverd der alle meiner å vite kva som er best for henne. For føtene er ikkje som dei skal. Hjørdis sin far finst berre på eit avisutklipp, og mora spelar så vakkert på fløyta si i gravferder at det går gjetord om henne.

Gjentekne sjukehusopphald slit på bandet mellom dei to som alltid har vore eitt, når mora ikkje får vere der. Men Hjørdis knyter også nye band. Ho speglar seg i dei ho finn, og oppdagar slik seg sjølv.

Forlag: Ylajali
Utgitt: 2021
Sider: 202
Kilde: Leseeksemplar

Det trekkfulle loftet musikkstudenten bor på, må gjøres om til et barndomshjem, når den lille jenta hennes blir født. Barnet er født med dobbeltsidig klumpfot, så allerede på klinikken er legene i gang med å reparere henne.

Moren, som gjennom hele boken bare kalles for "mora" har en anonym rolle. Noen mennesker skjer det ting med, mens andre får ting til å skje, denne moren er i mine øyne i første kategori. Det er noe hjelpeløst over henne, selv om hun tar til motmæle når hun må forlate datteren sin på sykehuset.

Romanen er delt i tre deler, og i begynnelsen får vi vite litt om bakgrunnen til moren, om omstendighetene rundt farskapet, og om besteforeldrene. Er det tilfeldig at far og morfar har navn, mens mor og mormor er anonyme? Jeg leser kvinnekamp i akkurat dette trekket, og samtidig gyser jeg over legens påstand, om at babyer ikke føler smerte på samme måte som "oss andre".

I den neste delen er Hjørdis blitt syv år, og skal begynne på skolen. De har flyttet tilbake til morens barndomshjem, gården som besteforeldrene fremdeles driver. Hvordan livet har vært de siste seks årene vet vi lite om, men Hjørdis forventes å gå til og fra skolen, og være med på fjellturer og i gymtimene.

Etter hvert som hun får større rekkevidde, sliter dette på kroppen hennes, og måten de voksne håndterer Hjørdis sine utfordringer på klassens fjelltur, ryster meg. 

Vi hopper enda to år frem og i denne siste halvdelen av boken slipper Hjørdis å halse etter de andre. Mor tar henne med til en annen lege, enn den de har gått til, og han sender dem videre til undersøkelser i Oslo. Her blir ni år gamle Hjørdis stuet inn på et seksmannsrom med jenter som er et par hakk eldre enn henne. 

I begynnelsen er Hjørdis redd, her er mange uuttalte regler og siden hun ikke er moden nok til å tolke alt som skjer rundt henne, opplever hun mange skremmende øyeblikk. Hvem som helst kunne blir satt ut av å bli ført inn på scenen i et undervisningsrom, og bli gjort til mål for de mange studentenes blikk. Verken leger eller sykepleiere er spesielt barnevennlige, og måten de forholder seg til de unge pasientene på barneavdelingen på, er skrekkelig lesning.

            Ikkje skjer i meg før eg har sovna, kviskra Hjørdis, men augo rundt henne vart smilestrekar over munnbinda, for dei forstod visst ikkje at ho meinte alvor.

Heldigvis får Hjørdis god kontakt med romvenninnene sine, de feiler mange forskjellige ting, og flere lever en mye verre skjebne enn henne. Vennskapet som litt etter litt oppstår, blir som en pustepause for denne leseren, som slukte boken i ren skrekk. Sånn var det dere, å være liten og komme på sykehus på 70-tallet. Dette mørke kapitlet i historien vår, er troverdig skildret, historien oser ikke av agenda, eller er utpreget sentimental, det er rett og slett et reflektert og velskrevet tidsbilde. 

Jeg kunne virkelig ønske at boken sto fremme i alle bokhandlere, men bergensere kan i alle fall finne den hos Norli i Strandgaten ☺ Fra 26 januar er boken å få lånt på Bergen Offentlige Bibliotek, takk for at dere tok den inn!

Vridd er inspirert av forfatterens egne erfaringer av å vokse opp med klumpfot.