Erlend O. Nødtvedt kom ut med sin første roman Vestlandet, i 2017, og endelig nå kommer det en til! Han debuterte litterært allerede i 2008 med diktsamlingen Harudes, fra og med det året har han mottatt priser, legater og stipender. Jeg fryder meg når jeg får øye på ham på Hovedbiblioteket der han jobber, for mine møter med denne forfatteren har aldri etterlatt meg upåvirket. Når omtalene av denne romanen lover lesning som byr på en storartet og burlesk latterbombe, er det klart jeg hiver meg rundt og leser ☺
Senhøstes 1851: En pur ung Henrik Ibsen ankommer Bergen uanmeldt og påstår at han er ansatt av Ole Bull som dramatisk forfatter ved Det norske Theater. Dette kommer bardust på teaterdireksjonen og ikke minst på den skolerte verdensmann og instruktør Herman Laading, som mot sin vilje blir satt til å samarbeide med den uerfarne og forknytte Ibsen. Dette er utgangspunktet for en dramatisk beretning om kunstneriske fiaskoer, kolliderende kunstsyn, dobbeltgjengere og en duell på liv og død under romantikkens synkende stjerne.
Mordet på Henrik Ibsen er en regnvåt og burlesk roman om et uforløst geni, og en avgjørende, men underbelyst periode i livet til den norske litteraturhistoriens ubestridte ener.
Rammen rundt farsen som er skildret over, er et DnS av i dag, med Stefan Larsson som sjef. Det er EON, forfatteren selv, som skriver til Larsson og vil ha et av sine stykker satt opp. Han henviser til personlige utfordringer og takker for forskuddet han fikk.
Han innrømmer selv å ha problemer med å holde oversikt over narrativet, noe jeg må innrømme at jeg også hadde underveis. Det blir gjerne sånn når det er et teaterstykke om noen som lager, ikke bare ett, men to teaterstykker...
Teateret holder på å øve inn stykket En italiensk straahat, og det er mye som skal klaffe, så instruktøren er ikke klar for å få den unge Ibsen som makker. Han blir helt satt ut når resten av ensemblet stemmer for Ibsens forslag, og han på eget initiativ, i Laadings fravær gjør endringer i planene.
En ny runde livsvann kom på bordet og roet Laadings erupsjon. Like etter raslet det i døren, og et dryppende regnsett vasset bort til Laadings bås for å danne pytt. Pitter var en tjuagutt professionnel, kjeften gikk nonstopp på gutten, som så ut som han var tegnet av Hetland. Som bautekorpsgutt hadde han sitt habitat i smauene og fikk med seg hver minste bevegelse i det myldrende byliv.
- Hallaien, instructeur Laading. Har Dokker nokkensinne hørt om et spetakkels som kaller seg stuudent Ibsen?
"Alltid skal vi bli belemret med folk som har gjort det umulig for seg inni Oslo", kommenterte instruktør Laading like før han blir tvunget til å dele stillingen sin med student Ibsen. Han setter som krav for denne degraderingen at han får sette opp et skuespill han selv, i lengre tid har skrevet på.
En byoriginal får i oppdrag av Laading å oppsøke Ibsen på Sontums Hotel, for å holde ham under oppsikt en tid. Vi hører om Wergeland-anekdoter som går på repeat og den maniske papegøyen Lyder, som siterer fra Erasmus Montanus. Hver side har flerfoldige sånne morsomheter, og om du ikke finner dette morsomt, så kan det jo være artig å se alle de gamle, muntlige uttrykkene på trykk: Hellane mann, vetsje og finkelholdig for å vise et lite utvalg. Og denne da, jeg må bare dele en herlig smakebit til:
- Hva fanden har du her ute å gjøre, Pittermann?
- De skjønner at eg har vært med frokost til min gamle moster på Stølen, og då eg kom ned Dræggen, såg eg nokken ro fra Karanteneskipet. Eg e ikkje litt interessert i mer pest i byn, ikkje etter at tjommien min Piddi røk te i forrige runde, så eg følgte båten fra land for å se kalla klessetryner som brøt karantenen.
I løpet av denne romanen diskuteres skuespillerkunst, utviklingen som fant sted da de snudde opp ned på den gjeldende normen. De diskuterer også kunsten med stor K, den som er et kollektivt anliggende ikke noe som duker for individdyrkelse. Hva skal til for at teater skal tiltale folket? hva er moderne drama?
Dette høres jo seriøst nok ut det, men jeg lover deg, når du leser denne romanen må du ikke lete etter troverdighet og stivsinnede meningsutvekslinger. Her er det full rulle, hvor handlingen tar så mange usannsynlige vendinger, at det er bare til å gi seg over.
Kanskje vi bergensere har lettere for å forstå humoren, i og med at vi er kjent med alle smitt og smau, Mareminehol og alskens annet som nevnes i romanen? kanskje dialekten byr på utfordring for dere andre, men jeg nøt klangen av god gammel ekte bergensk. Kom gjerne med en kommentar på akkurat dette, om du leser som bergenser eller ikke-bergenser!
Jeg tipper at det er ganske mye av de historiske detaljene i denne romanen som stemmer. Henrik Ibsen bodde faktisk på Sontums Hotel da han kom til Bergen i 1851, og Herman Laading hadde den rollen i virkeligheten som han har i denne historien.
Mordet på Henrik Ibsen var en artig roman å lese, jeg har humret og ledd, vært litt forvirret og kost meg med innblikket i historien. Romanen anbefales på det varmeste, for deg som tåler noe litt utenom det vanlige ☺
Interessant! Jeg fant utdragene underholdende. Også leste jeg inn mitt etternavn Kessel der det står klessetryner :) Det skaper ofte en økt autentisk atmosfære med dialekt. Om jeg leser boken og det er noe jeg ikke forstår kan jeg jo spørre deg :)
SvarSlettJeg har får lyst til å lese denne romanen etter din omtale. Og når forlaget skriver "Mordet på Henrik Ibsen er en regnvåt og burlesk roman om et uforløst geni" da er jeg klar for en roman fra Bergen
Du som planlegger en tur til Bergen, må bare begynne å øve på dialekten, men jeg innbiller meg at de fleste bergensuttrykkene er ganske intuitive. Artig at du også leser litt feil innimellom, jeg har fått meg noen fnis av å gjøre det.
Slett