Mentalisten av Camilla Läckberg og Henrik Fexeus

Mentalisten er første bok i en serie på tre, skrevet av den kjente krimdronningen Camilla Läckberg og mentalisten Henrik Fexeus. Jeg har lest mye av det Läckberg har skrevet tidligere og likt det meste, spesielt serien med Erica Falck. Siden nedturen med Gullburet har jeg ikke lest noe mer før Mentalisten, som virkelig ga mersmak.

Forlaget om handlingen: 
Mordet som setter det hele i gang er brutalt - en ung kvinne blir funnet i et sverdskap, gjennomboret fra alle kanter av sverdene lik en makaber parodi på det magiske trikset. Mina oppsøker mentalisten Vincent i et forsøk på å forstå morderens tenkemåte. Vincent lar seg fascinere av både Mina og saken hun etterforsker. Det er han som oppdager at tallet tre er risset inn på låret til den drepte kvinnen. Alt tyder på at det er en seriemorder de jakter på. Både Mina og Vincent har tvangstanker de må holde i sjakk for å fungere, kanskje det er noe av grunnen til at de samarbeider så godt. 

Forlag: Strawberry Publishing

Utgitt: 2021

Sider: 592

Kilde: Leseeksemplar

Mentalisten starter med et smell, med Tuva som jobber på kafè og venter på avløsning, så hun kan hente sønnen i barnehagen. Hun kommer seg til slutt av gårde, men lille Linus blir aldri hentet av mamma i dag.

Phew.... for en start! du må ikke tro at forfatterne lar oss få en pustepause, for når vi gjennom de neste sidene blir kjent med mentalisten Vincent Walder, skrus spenningen til igjen. Etter forestillingen hans er over, oppsøker politietterforsker Mina Dabiri ham i garderoben, noe som blir et møte mellom to beslektede sjeler. 

Mina og Vincent har begge sine utfordringer, en er redd for basiller mens den andre må ha alt til å gå opp numerisk. Han er en mester til å manipulere den menneskelige psyken, samtidig som han, i likhet med Mina, er helt ubehjelpelig sosialt. 

Med seg i etterforskningsteamet har Mina tre menn og en kvinne. Det er litt av en forsamling, de har alle karaktertrekk som gjør dem lett å huske, og de pirker i leseren på hver sin måte. 

Romanen er full av driv, den har et lett språk og mye luft, så nesten 600 sider går fort å lese. Til tross for tykkelsen, boken er ikke for lang, for dette her er virkelig gøy å lese. Karakterene og dialogene byr på godt med humor, men det gjør også noen av observasjonene som gjøres:

        Men sporingen da?
        Der er vi juridisk rævkjørt, sa Ruben og gikk bort til kaffetrakteren, som sto på et bord ved siden av døra.
        Ruben skjenket et krus til seg selv, ikke noe til Vincent, men han kjente på lukten at han gjerne avsto. Den kaffen hadde ikke hatt noen lykkelig barndom.

Boken er lineær, stort sett, for innimellom tas vi med til Kvibille i 1982. Her bor en alenemor med datteren Jane på 16 og hennes ti år yngre lillebror. Det var noe spooky med de gjentatte "besøkene" i Kvibille, som etter hvert får sin forklaring.

Handlingen byr på mange fornøyelige scener, som når Christer er hjemme hos seg selv, han drikker whisky og stirrer inn i bokhyllen sin. Han drømmer om å være en av krimheltene, men innser at de virkelig gode, jobber mye mer enn han er villig til selv.

Alt stemte for meg i Mentalisten, plottet var skjult, men jeg ante allikevel en sammenheng, selv om jeg ikke greide å sette fingeren på hvor. Flere uventede vendinger holdt meg på pinebenken gjennom samtlige 592 sidene, og det var ikke et kjedelig øyeblikk. Skal du bare lese en murstein i år - da må du lese Mentalisten!