Fluenes herre av William Golding - en 1001 bok!

Fluenes herre er en av klassikerne som trekkes frem i boken Fra Shakespeare til Knausgård. Jeg kom over boken i svigermors bokhylle, en bokklubbutgave fra 1968. Romanen kom ut i 1954 og ble oversatt til norsk seks år senere. Boken er mitt bidrag til Elidas 1001-lesesirkel for september, men jeg ble så ivrig da jeg fant boken i påsken, at jeg kjørte på. 

Fra bakpå boken: 
Fluenes herre er fortellingen om skoleguttene som overlates til seg selv på en øde øy, og som selv må fastsette normer for atferd, og derved vise sin sanne natur og kultur. Det vokser spiselige frukter på øya, og den største utfordringen ligger ikke i å overleve fysisk, men i å utvikle et samfunn. Høyst forskjellige ledertyper peker seg ut og kjemper om makten over gutteflokken. Skoleuniformene erstattes av kroppsmaling, og uhyggelige instinkter vekkes til live, side om side med evne til logisk tankegang og ansvar for de svake og sårbare. 

Tittelen på denne romanen skal være inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». 

Handlingen fokuserer ikke så veldig på hvordan guttene havnet på øya, og hvorfor det ikke er noen voksne der. Ordet atombombe nevnes en gang, men de er jo sikker på å bli reddet, så jeg vet ikke. 

Vi møter først Ralph på 12 år og den tykke, astmatiske gutten, som lyder det forhatte kallenavnet Gisgis. De har nettopp opplevd en flystyrt på en øde øy, som er preget av stormen som brakte dem dit. Jungelen skremmer dem, men når de finner sammen bestemmer de seg for å finne flere av barna, som var med i flyet.

De finner en konkylie, og Gisgis foreslår at Ralph blåser i denne, for å lage en lyd, som vil lokke de andre til seg. Blant flypassasjerene var det et guttekor, og i en skremmende scene, stiger de ut av jungelen med svarte kapper. Lederen deres heter Jack Merridew, og det er denne overlegne og nonchalante gutten, som kommer til å utfordre Ralph i kampen om lederrollen. 

Guttegjengen blir ganske stor etter hvert, noen av barna er så små at de bare leker, mens de 8-10 eldste guttene må organisere seg. De må finne ut om det virkelig er en øy de har havnet på, Ralph mener at de alltid må ha et bål gående, for at forbipasserende båter skal få øye på dem, mens Jack vil prioritere å skaffe kjøtt, for å spe på frukten, som det er plenty av alle steder.

Det er mye redsel i denne historien, guttene skremmer hverandre med sladder om spøkelser og monstre. De blir etter hvert groskitne med sammenfiltret hår, natten preges av angst og gråt, mens guttene i sollyset om dagen, bare vil leke og bade. De krangler om hvilke arbeidsoppgaver som er viktigst, og etter en stund går det på livet løs. Ingen følger reglene de ble enige om den første dagen, de klarer ikke å samarbeide, og det ender med et heslig anarki. 

Krigsmalingen til Jack sin gjeng, befrir dem fra alle hemninger, Ralph kaller dem for villmenn, for hans lille gjeng oppfører seg atskillig mer sivilisert. Friheten som barna opplevde den første dagen, var deilig, men det går ikke lang tid før de føler seg fanget av omstendighetene, og rivaliseringen mellom gruppene ødelegger dem. 

Barna savner de voksne, og i løpet av handlingen, får vi mange refleksjoner over hvordan vi mennesker samhandler. Makt er et tema som utpreger seg, mens mobbingen og den groteske måten de oppfører seg mot hverandre, skjærer meg i hjertet. Gisgis er en av dem som blir mobbet, men Ralph erkjenner senere at hans lille følgesvenn faktisk tenker bedre enn ham selv. 

Havets åndedrag, boblingen fra klippene, det uendelige verdenshavet som omringer dem. Skildringene av havet er mange, og sammen med følelsene som lysets skiftninger gir, bygger det opp den dystre stemningen, som preger romanen. 

Fluenes herre er velskrevet til tusen, og til tider leste jeg uten å puste. Det var lett å trekke paralleller til dystre kapitler i verdenshistorien, samtidig som medmenneskelighet skildres på en måte som får en til å tenke på andre ting, enn akkurat handlingen i romanen. Golding har brukt flere symboler, som kan tolkes, ilden, konkylien og ikke minst kapteinen som til sist redder guttene, i sitt krigsskip.

Tyve år etter William Golding fikk publisert en diktsamling, debuterte han med denne dystopiske romanen, som var ment å være en kommentar til Daniel Defoes roman Robinson Crusoe. Boken er filmatisert flere ganger, så det er med skrekkblandet fryd, jeg bestemte meg for å se en av disse filmene. 

Denne må du lese!