Å forlate en katt - et essay av Haruki Murakami

Murakami er min asia-favoritt, jeg har leste mange av utgivelsene hans, og om litt skal jeg i gang med Trekkoppfuglen som er en klassiker og en 1001-bok. I dag har jeg kost meg med dette essayet, som egentlig ikke handler om katter. I likhet med boken, Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fra 2010, lar Murakami oss igjen komme tett på seg selv, og det er spennende siden han ofte skriver ganske surrealistisk.

Forlaget om boken: 
I det illustrerte essayet Å forlate en katt forteller Haruki Murakami for første gang direkte om sin egen barndom. Essayet innledes med at han og faren sykler ned til stranden med familiens katt i en pappeske. Katten skal de, uvisst av hvilken grunn, kvitte seg med der på stranden. Teksten kretser rundt faren hans, som han hadde et problematisk forhold til. 

Flere temaer vi kjenner fra romanene hans er med, som den gåtefulle mannsskikkelsen, krigserfaringer fra andre verdenskrig, og selvsagt katten. Essayet gir oss en idé om hvordan Murakami spinner fortellinger ut av det stoffet virkeligheten er laget av. 

Jeg ante ikke hva jeg gikk til da jeg begynte å lese denne boken, og ble gledelig overrasket, for en liten skatt av en bok! Som undertittelen forteller, så er det sin far Haruki Murakami forteller om i dette essayet, og med det skildrer han samtidig sin egen oppvekst, og sitt eget forhold til sin far.

Han holder ikke tilbake, legger ikke skjul på at de mistet kontakten, og ikke traff hverandre på 20 år. Men han har mange gode minner, små fragmenter fra deres dagligliv sammen, som han bærer med seg, og som han ser på i et annerledes lys, nå som han selv er blitt eldre.

Da han stilte faren spørsmål om hvem det er han ber for i sitt daglige ritual foran en liten buddhafigur, svarer han at han ber for de japanske medsoldatene sine, og for kineserne som var fienden deres den gangen. Lille Haruki skjønte av alvoret at han ikke skulle spørre mer, og gjorde ikke mer for å finne ut av farens fortid, før han var død.
Haruki Murakami har en flott måte å fortelle farens historie på. Han er ærlig om deres forhold, men greier å få frem de vibrasjoner de hadde mellom seg, som forklarer avstanden. Som han sikkert tidlig forsto, så hadde faren vært gjennom litt av hvert før han fikk sitt eneste barn, men valgte å vente med å fortelle den.

Den korte boken har noen flotte illustrasjoner laget av en kvinne fra Taiwan ved navn Yan Gao. Jeg synes det passer fint med illustrasjoner i denne typen tekst, og etter å ha lest mange bøker med bilder, i det siste, så satte jeg pris på de talende bildene. 

Jeg leser lange og til dels tungleste bøker for tiden, så da føles det som en liten pustepause å slappe av med en bok som føles lett å lese - denne lille perlen av en bok anbefales gjerne videre!

Forlag: Pax

Utgitt: 2020

Sider: 64

Kilde: Lånt på biblioteket