Overleverne av Alex Schulman

Svenske Alex Schulman er forfatter og journalist, han skriver for Expressen og har sin egen podkast som heter Alex og Sigge. Schulman debuterte som romanforfatter i 2007, og har siden da skrevet selvbiografisk, boken Glem meg, ble i 2017 kåret til Årets bok i Sverige. Overleverne handler om morens alkoholmisbruk, et tema han skriver om med stor innsikt.

Forlaget om handlingen:  
Tre brødre møtes for å spre asken etter sin mor ute ved landstedet der de tilbrakte barndommens somre. Ingen av dem har besøkt stedet på tjue år, og med årene har de glidd fra hverandre. Reisen ut dit gir dem mulighet til å nærme seg hverandre igjen, og til å forstå hva som skjedde den gangen de bare skulle leke, men ingenting ble det samme igjen.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 256

Kilde: Lånt på BookBites

Det var Beathes nydelige omtale av boken som fikk meg til å hive meg rundt å låne den. Romanen ble lest i en eneste jafs, for denne historien fenget. 

Beathe nevner en plott-tvist helt mot slutten, da jeg kom til dette punktet i romanen selv, skjønte jeg med en gang hva hun siktet til. Stiller meg like uforstående til dette som Beathe, og sier meg enig i hennes undring over dette. (klikk på lenken, hvis du vil vite hva det går i)

Romanen er delt i to deler som begge utvikler seg, i hver sin retning. Vi starter i nåtid med en hjerteskjærende scene med tre voksne brødre som gråter sammen, vi ser masse tårer og masse blod, og en politimann som ankommer "åstedet". Dette er slutten på boken, og vi følger de tre mennene i små hopp, bakover i tiden.

Vi får også skissert torpet som var de tre guttenes barndomsidyll gjennom mange år. Det er lett å se for seg bygninger og fruktbare omgivelser som godt kunne vært det gjestfrie og stille fristedet, disse guttene hadde trengt.

Gjennom korte kapitler hører vi vekselvis om foranledningen til dramatikken, som de tre voksne brødrene opplever innledningsvis, og barnas opplevelser av somrene på torpet. Guttene er mellom 7 og 13 år når historien starter, og vi følger dem frem til de er ungdommer alle sammen. Det er den mellomste gutten, Benjamin som er hovedpersonen. Han er en som plukker opp alle strømninger og er veldig var for humørskifter i familien. 

Benjamin søker seg nærmere alle sammen, der han registrerer og kontrollerer familiens lyder, mens Nils trekker seg vekk fra alle. Dreiningspunktet i romanen er foreldrenes alkoholkonsum, som støter barna vekk fra alt som kan ligne på nærhet og trygghet. 

Vi får ingen groteske scener hvor drikkingen får det til å gå over styr, for foreldrene fester ikke, og har aldri besøk, de "bare" drikker. De heller dagligdagse skildringene av late sommerdager gir romanen en nerve, for når vi også hører om hvordan Benjamin spesielt, men også de to andre reagerer på avvisninger og mangel på interesse fra foreldrene, så oppleves dette ganske sterkt.

Språket Alex Schulman bruker er nærmest lyrisk, med sine flotte observasjoner og de besnærende bildene som sitter igjen på netthinnen min. Han skildrer det magiske ved at ringer i vannet går innover, i stedet for utover, og stemningen øker når jeg leser om trærnes speilbilde i det klare vannet, som er opp/ned. 

Jeg hadde stor glede av å lese denne romanen, både fordi den er så godt skrevet, og fordi skjebnen til de tre brødrene viser seg så godt i nåtidshistorien. Ved å skrive på denne måten får leseren se konsekvensene av foreldrenes handlinger, eller mangelen på handling, samtidig som vi er midt oppi dramatikken fra barndommen.

Dette er ikke en vanlig oppvekstroman, jeg er veldig glad for at jeg har lest den ☺