Brønnøya av Stein Sørensen

Stein Sørensen er forfatter og sykepleier, kanskje mest sykepleier, nå i disse koronatider. Jeg leste ikke hans romandebut 4, fra 2016, en så flott debut gjorde han, at han mottok Maurits Hansen prisen Nytt blod, for årets beste krimdebut. Jeg har hatt Brønnøya i hyllen en stund, men begynte ikke på den før jeg så at BookBites hadde den klar til meg på lyd, da ble det lytting på tur, og rekonvalesent med bok i sofakroken etterpå. 

Vi er mange som pleier å hoppe over fotnotene, IKKE gjør det i denne romanen, halve handlingen ligger her!

Fra bakpå boken:
Realitystjernen Maria Ruge myrdes under en fest på Brønnøya utenfor Oslo, og øyelege og milliardarving Jon Holm Matsen blir tilsynelatende et tilfeldig vitne til mordet. Matsen mistenker straks at motivet for drapet ligger i hans egen fortid og i de hemmelighetene han i 17 år har holdt skjult for familie og venner. Slik begynner en eventyrlig etterforskning av egen hukommelse, oppvekst, studietid og identitet, på jakt etter hvordan Jon Holm Matsen kunne ende opp ved Maria Ruges døde kropp. 

Historien innledes med gode karakterskildringer. Jeg blir glad i Jon Holm Matsen med en gang, han er usikker på seg selv, snill og god på bunnen, men han bærer på en stor hemmelighet. Om denne kommer ut, ryker det rett inn for den godeste Jon.

Vi starter i nåtid, som er så tett på oss at koronahenvisningene florerer. Vi blir kjent med kjæresten til Jon og bestevennen fra de var ni år Beate, og det er hun som er involvert i den store hemmeligheten som ikke må komme ut. Mens Jon er på kjærestens hytte på Brønnøya for å ordne med hagen når hun er vekkreist, ringer Beate og er nødt å snakke med ham. Hun kommer ut til øya, og før de får pratet ordentlig om hva det er hun har på hjertet, observerer Jon, i nattens mulm og mørke noe som gjør at han ikke tror sine egne øyne.

Begynnelsen av denne romanen har en god spenning, men så tas vi med tilbake til barndommen til Jon og Beate, og i et langt strekk er det en oppvekstroman jeg leser. Hodet må liksom programmeres om, før jeg setter pris på fokusendringen. Vi hører om foreldrene til Jon, om da faren måtte i fengsel, og at moren mistet alt hun hadde. De ble tatt inn av onkelen som vi hørte om i begynnelsen, og vi lærer hvorfor Jons selvtillit er så lav som den er, og hvorfor han kom til å begå en unnlatelsessynd.

Vi befinner oss lenge i fortiden, og som fotnoter til teksten, Jon kommenterer minner og opplevelser i hans egen barndom. Vi blir kjent med to kjærester han har hatt, og spesielt Anna B som er kunstinteressert var et flott møte. Når vi møter fetteren August, og senere den andre kvinnen Lene, er tematikken blant annet patologi, og en ny gåte introduseres i fortellingen, en om et tatovert lik.

Førte gang vi hører om August befinner vi oss i 2020, altså i nåtid, det er lenge siden de har sett hverandre, og det kommer tydelig frem at de ikke skiltes som venner. Siden vennskapet er godt i studietiden, så blir jeg veldig nysgjerrig på hva som skjedde. Det er i det hele tatt mange sånne detaljer jeg har lyst å vite mer om, så engasjementet mitt var på topp gjennom hele romanen.

Handlingen gir oss mange deilige referanser til litteratur. For meg som lett lar meg lede videre av det jeg leser, står Edgar Allan Poe, T.S. Eliot og ikke minst filosofen Thomas Hobbes på ønskelisten, etter å ha lest Stein Sørensens innfløkte mysterium.

Massevis av "funfackts" krydrer teksten, for eksempel at Heureka betyr "jeg har funnet det". Vet du hva strobogrammatiske tall er? eller Nomen nescio? disse var god underholdning, i en historie hvor det til tider ble litt mye om og men. 

Ida Vågesether minner meg på i ukens Morgenbladet, at Jon et sted sier: "kvaliteten på en krim ligger ikke i løsningen på mysteriet, men i beskrivelsen av gåten". Vågsether kaller Brønnøya "en ordentlig god skrøne av en finansroman", noe jeg er enig i, for i mitt hode er ikke dette krim.

Romanen starter og slutter i 2020, men mesteparten av tiden befinner vi oss i spennende skildringer fra Jons oppvekst. Skrivestilen er noe for seg selv, og selv om jeg tidligere har klamret meg til primærhandlingen og hatet noter i teksten, så fungerer det helt fint her. De eneste innvendingene mine er slutten, den kom liksom litt ut av det blå, og spenningen fra begynnelsen som også svant hen som dugg for solen. Men, at Brønnøya engasjerte, det er det ikke tvil om.

Forlag: Lydbokforlaget/Kolon

Utgitt: 2020

Spilletid: 16:16

Sider: 509 + 30 sider med noter og kilder

Kilde: BookBites + leseeksemplar fra forlaget