Alice`s adventures in Wonderland av Lewis Carroll

Julegave til meg selv! En 150 års jubileumsutgave av boken som kom ut i 1865. Oppfølgeren Through the Looking-glass er i den samme boken, og den kom ut seks år senere, for nøyaktig 150 år siden, nå i 2021. Kvelden før jeg begynte å lese denne boken, gikk jeg tur til et annet hull i bakken, som inspirerte Ludvig Holberg til å skrive en like eventyrlig historie, Mareminehollet. Kanskje Dodgson har latt seg inspirere av vår kjære Holberg?

Lewis Carroll er pseudonymet som matematikkforeleser og forfatter Charles Lutwidge Dodgson brukte da han ga ut disse bøkene. Han var født i en liten landsby i nordengland, og etter han flyttet til Oxford i tenårene, ble han her hele livet, hvor han underviste på skolen han selv hadde gått på. Han giftet seg aldri, men var en aktiv mann, som skrev dikt, satiriske pamfletter, og innlegg i aviser som omhandlet alt fra logikk, spill, arkitektur, politikk og religion. Han var også en berømt fotograf som spesialiserte seg på viktorianske kjedisser og deres barn. 

Han vokste opp som eldste sønn i en familie på 13, og selv om han aldri finn noen barn selv, var han veldig glad i barn. Historiene om Alice i Eventyrland skrev han til datteren av en kollega på hans collage, Alice Liddell. 

Boken er på 245 sider med små og store illustrasjoner tegnet av John Tenniel. Han var allerede anerkjent og sjefsillustratør i Punch, hvor han observerte og formidlet synspunkter i et samfunn i store omveltninger. Han er nok best husket for de 92 illustrasjonene i Alices eventyr. 

Lek og historier skulle i viktoriatiden alltid har en god dose moral, noe Carroll så helt vekk i fra, i disse bøkene. Historien fortelles med barnets blikk, det uskyldsrene og lekne blikket, bare et barn uten for mange voksne problemer å bekymre seg over, har. Med Alicebøkene hjalp Carroll oss til å blåse nytt liv i barnelitteraturen, og endre vårt barnesyn.

Selve historien er kjent for de fleste. Alice kjeder seg i et selskap, og når hun ser en kanin med vest og klokke, som stuper ned et kaninhull, så følger hun etter. Hun kommer til en dør, finner en nøkkel, og en flaske hvor det står "drikk meg". Når hun så gjør blir hun liten nok til å gå inn den lille døren. Hun beveger seg i en drømmeverden, hun vokser og krymper mange ganger, og er temmelig stresset på grunn av dette. Hun snakker med mus, åmer, duer og mange andre dyr og blir stadig vekk utfordret på forskjellige måter. 

Målet er å komme seg inn i den vakre hagen hun fikk et glimt av gjennom den lille døren. Når hun så kommer inn hit, blir hun delaktig i mang en surrealistisk diskusjon, som ender med en merkelig rettsak. Historien slutter med at hun våkner i sin søsters fang.

Med logikk og tullball begir vi oss inn i en drømmeverden, som gir rom for tolkning, Alice in Wonderland gir en følelse av stream of consciousness, som feirer de gyldne barndomsårene. Through the Looking-glass sørger over at disse årene er over, og ved bruk av et sjakkspill indikerer en kontrollerende struktur, og et mørkere toneleie.

Dette er en nydelig historie, også for voksne lesere. Språket flyter lett, jeg valgte å lese halvhøyt for meg selv, med tydelig artikulasjon, noe som bidro til at jeg ble dradd inn i Wonderland jeg også ☺

I Through the Looking-glass sitter Alice og leker med to kattunger, fantasien hennes er fremdeles formidabel, så også evnen til å snakke med seg selv, og leve seg inn i eventyrlige forestillinger. Denne gangen møter vi levende sjakkbrikker, blomster som snakker, og sjenerte insekter. 

Det som var gøyest å lese var kapitlene hvor Tweedledum og Tweedledee var med, bare prøv å les navnene høyt flere ganger! De bruker ofte ordet "contrariwise", så når jeg først var i gang med å lese høyt, ble det jo ekstra morsomt å hive på noen andre ord, som klinger fantastisk på engelsk.

Lewis Carroll har også invitert lille Trille inn i denne historien, og jeg kunne ikke dy meg for å google litt om bakgrunnen for ham.

I motsetning Alice in Wonderland, så kjente jeg ikke til handlingen i Through the Looking-glass i det hele tatt. Her var mer kriging og krangling, og en god del flere sanger og dikt, men ellers var den like fantasifull og fin som turen til Wonderland.

Bøkene anbefales, også for voksne, men dere som har barn i 6-13 års alderen vil fryde dere over å lese høyt fra bøkene. Det er igjen Janne Stigen Drangsholt, som med sine klassikeranbefalinger i boken Fra Shakespeare til Knausgård, har inspirert meg til å finne frem Lewis Carroll, og hun oppsummerer boken slik:

Ung jente prøver å fange en hvit kanin, men lar seg distrahere av en gal 

hattemaker og en sint dronning. Til slutt går hun hjem.

Klassikerprosjektet mitt finner du her