Mor forsvinner av Truls Unholt

I denne boken tar forfatteren oss med tett på sin mors sykdom og sin egen måte å forholde seg til denne.  Mor forsvinner er Truls Unholt sin debut som forfatter, og for en flott debut, håper han har flere bøker som vil ut ☺

Forlaget om boken:
Hun har begynt å glemme, og i øyeblikk kjenner hun ikke omgivelsene sine igjen. Alt tyder på at hun lider av Alzheimers, og sakte men sikkert faller livet hennes sammen. Sønnen hennes forsøker å hjelpe, men hvor lang tid har hun egentlig igjen?

Han bestemmer seg for å skrive om henne. Hvem hun var. Hva som kjennetegnet henne. Hvilke betingelser hun var underlagt – som en del av den norske arbeiderklassen etter krigen, som hustru og mor i et rekkehus i Sandefjord. Samtidig blir han nødt til å stille seg selv de samme spørsmålene han retter mot livet hennes: Hvordan bli et selvstendig og anstendig menneske? Hvordan er det mulig i et moderne samfunn?

Med innsikter fra filosofi, hjerneforskning, litteratur og sosiologi er Mor forsvinner blitt en roman som våger å stille de aller største spørsmålene. Samtidig er det blitt en hjerteskjærende og desperat fortelling om språkets makt og avmakt, om en sønn og en mor, om krysningspunktet mellom ønsket om å forstå, og erkjennelsen av å miste. 

Min første tanke var at det var deilig å være tilbake i Berlin. Sønnen i historien oppholder seg mye her, og det er her han begynner å notere ned sine tanker om sin mor. Med mor i Sandefjord må han ta grep når hun begynner "å tulle", og denne settingen tenker jeg det er mange på min alder som kan sette seg inn i.

Han går inn i rollen som omsorgsperson med hele seg. Med seg i bagasjen har han faglitteratur, filosofer og teoretikere, så denne fortellingen er langt fra noen tårepresse. Det er ikke tvil om at mor har det vont og han selv føler med henne, men historien vi får lese er bygget opp av hans egne og andres tolkninger av hvordan man kan respektere situasjonen mor er i, på et konkret plan.

Sykepleievitenskap, etiske problemstillinger og teknologiutvikling, denne lille romanen streifer innom mange tema, men alle har en naturlig tråd tilbake til mors utvikling av demens, og det store spørsmålet, hva er det som skjer?

I løpet av de 180 sidene som boken er på, tar vi også et filosofisk sprang ut i det ukjente. Tenk om vi kunne bli 200 år? da ville vi fått en helt ny forståelse av hva det vil si å være menneske. Vi blir kjent med Kafka, Aristoteles og Fukuyama, og deres tanker om hva som er essensielt for menneskedyret, sammenlignet med andre dyr.

Dette er en roman, Unholt skriver om sin mor, som en syk gammel dame som forsvinner, og den hun en gang var, som mor til Truls, og som kvinne. I denne historien har forfatteren en naturlig plass, så vi hører litt om ham som sønn av sin mor, og som et voksent skrivende og tenkende menneske. Selv leste jeg den nesten som sakprosa, siden innholdet er mye faktabasert.

Perspektivene er mange i denne boken, filosofiske og teoretiske, men forfatteren setter sine etiske og praktiske synspunkter, i sammenheng med tematikken i boken, noe som gir en helhet det er interessant å lese om. 

Artemisia har også skrevet om boken.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 180

Kilde: BookBites