Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway

Det er siste runde i årets 1001-lesesirkel hos Elida, og jeg valgte meg denne flotte klassikeren. Jeg har lest den før, men det er lenge siden, og da den ble løftet frem i min lavterskel klassikerbibel Fra Shakespeare til Knausgård, gjorde valget seg selv. 

Den gamle mannen og havet er mesterfortellingen og fabelen om fiskeren Santiago og hans kamp for livet med en kjempefisk. Da boken utkom i 1952, hadde det gått tolv år siden Hemingways siste store mesterverk, Klokkene ringer for deg. Mange kritikere hadde begynt å avskrive ham. Men Hemingway briljerte igjen, enklere og mer virkningsfullt enn noensinne.

Fra min "klikk & hent" tur forrige uke, fikk jeg med meg mange bøker, og den første jeg satte i gang med var Den gamle mannen og havet. Den lille boken er på 73 sider, og jeg trodde det skulle være fort gjort å lese den, men teksten er liten, og sidene er tettpakket, uten luft i form av kapitelskifter eller avsnitt. Hva gjør vel det når historien fenger?

Dette var en historie som jeg sukket henført til. Kjærligheten mellom den unge gutten og den gamle mannen er glimrende skildret, så også kjærligheten de to har til havet. 

Den gamle mannen legger ut på sin livs tur, han drar lengre ut enn han noen sinne har vært, for å få slutt på fisketørket som har vart i 84 dager. Her får han tak i en enorm sverdfisk, som han etter mye om og men får festet til ripen av båten. Før han får kommet seg tilbake til Havanna, har haiene gjort kål på fisken, og nesten ham selv.

Den gamle mannen og havet er en klassiker fordi det var den siste boken Hemingway skrev, og den han fikk Nobelprisen i litteratur for, i 1954. Santiago overvinner sine egne begrensninger og får vist med-fiskerne i landsbyen sin, at han fremdeles duger, til tross for sin høye alder. 

Dessuten gir romanen fritt spillerom for hvordan du kan tolke boken etter ditt eget hode.

Denne må du lese, en skjønn fortelling som tidvis ble temmelig spennende, men stort sett fikk den meg til å slappe godt av.