Sendebudet - en dystopi av Yoko Tawada

Yoko Tawada ble født i Tokyo i 1960. Hun flyttet til Tyskland 22 år gammel, og har siden debuten i 1987 gitt ut dikt, essays og romaner, både på tysk og japansk. Det finnes ikke mange titler på norsk, men Sendebudet var virkelig en godbit å få med seg.

Forlaget om handlingen:
Vi befinner oss i et fremtidig Japan, som etter en stor katastrofe har isolert seg fra resten av verden. Barna lider av merkelige sykdommer og kroppslige defekter, mens de eldre holder seg friske og ser ikke lenger ut til å dø. Med dette som bakteppe følger vi forholdet mellom Mumei og hans bekymrede oldefar, Yoshiro. Selv om unge Mumei er svakelig og allerede begynt å bli grå i håret, er han likevel Yoshiros eneste håp i en ellers håpløs verden. 

*******

Jeg liker å lese dystopier, men som oftest så er verden smadret og ugjenkjennelig, og menneskene har det skikkelig tøft. Sånn er det ikke i Tawadas historie, her er det mye som minner om vår verden, men også mange ting som er veldig forskjellig. 

Mumei går på barneskolen og vokser opp hos oldefar Yoshiro som har passert hundre år for lenge siden. Den gamle er sprek og frisk, mens lille Mumei har problemer med fordøyelsen, han orker svært lite, og må fraktes til skolen bakpå oldefars sykkel.

Samfunnet er preget av myndighetenes storslagne isolasjonspolitikk, som har ført til mange små og store endringer. Det finnes ikke lenger noen pensjonsalder, siden det er de gamle som greier å jobbe. Jordsmonnet er ødelagt, det finnes ingen dyr eller fugler. Borte er alle telefoner og elektriske apparater, og selvsagt også internett. 

Ingen reiser ut eller inn i landet, og det er forbudt å nevne utenlandske byer. Språket har endret seg, og når våre to hovedpersoner reflekterer over språk, snakker de om utdødde ord og lånord. Mumei fascineres av dette, på lik linje med at han drømmer om dyr og fugler, og reiser forbi landegrensen.

Alle ordene - både de som er døde og de som ikke lenger er i bruk - finnes inni oldefars hode. Han ville alltid kvitte seg med gammelt service og leker som ikke lenger var i bruk, men gamle ord oppbevarte han i skuffer inni hjernen.

I løpet av handlingen hører vi om hvordan oldefar og oldemor traff hverandre, en begivenhet som tar oss med til bake, til rundt vår tid. Vi får også høre litt om deres barn og deres barnebarn, tilbakeblikk som sier litt om hvorfor det umake paret lever sammen.

Mot slutten hører vi også om forandringer i klima og kultur, og hvordan tradisjoner har blitt kastet om kull. Yoshiro lytter ikke til nyhetssendinger for de er preget av offentlig sensur, men søker ufiltrert informasjon om verden ved å oppsøke forskjellige foredrag.

Har du fått smaken på dystopisk satire, og ikke har noe imot en dose skremmende tankegods, så er Sendebudet midt i blinken for deg ☺

I et intervju med The Paris Review forteller Tawada at skrivingen var sterkt påvirket av Fukushima-katastrofen: "På toppen av den aldrende befolkningen i Japan, kom Fukushima-katastrofen. De eldre ble ikke forgiftet og syke av radioaktiviteten, men små barn ble det".

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2014/på norsk 2020

Sider: 151

Kilde: PDF fra forlaget