Solknokler av irske Mike McCormack

Mike McCormack er en av Irlands viktigste samtidsforfattere, men en helt ny forfatter for meg. Han debuterte i 1995 med Getting It in the Head, en roman han mottok pris for. For Solknokler mottok han flere priser, og ble også nominert til Man Bookerprisen.

Forlaget om handlingen:
På Allesjelersdag vender den middelaldrende ingeniøren Marcus Conway tilbake til det gamle kjøkkenbordet sitt og minnes hverdagene og hendelsene som tok ham bort fra livet. I en eneste lang setning gjengir Marcus livet med alle sine feil og mangler, ser tilbake på oppveksten mellom traktorer og trebåter, på scener fra ekteskapet, konas sykdom, og på forholdet til barna. Med ingeniørens blikk funderer han over hvordan broer, banker, økonomier, familier og ekteskap er konstruert – og hvordan alt kan bryte sammen.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2016/på norsk 2020

Sider: 292

Kilde: Leseeksemplar

Etter en litt "humpete" start kom jeg inn i flyten. Det er en treningssak å lese romaner hvor syntaksen ved første øyekast er så pass original, men denne gangen fant jeg formen på det ganske raskt.

Det var spennende å høre om Marcus` reaksjon på datteren Agnes` vernissage. Vi hører også litt om sønnen Darragh og det han holder på med nå, og min umiddelbare reaksjon var at disse refleksjonene vil jeg ha mer av. Så følger vi med Marcus til hans ingeniørjobb i fylkeskommunen. En hissig rådmann i valgkamphumør ergrer seg høylytt til Marcus, over en bro som skal repareres. Heldigvis har han vett til å trekke pusten og tenke gjennom situasjonen før han ringer videre, og la den han konfererer med, snakke lenge nok til at han forsikrer Marcus om at han har alt under kontroll.

Det er tydelig at Marcus er god på å reflektere over eget liv og egen praksis, både i ettertid og i kampens hete. Romanen er full av små anekdoter som smått om senn skaper et utfylt og fargerikt bilde av Marcus som en som lodder stemningen, i de fleste menneskelige dramaene han tar del i.

Vi dras tilbake til kjøkkenbordet noen ganger, som når han i anekdoten setter seg i bilen og skrur på radioen, og samtidig får vi noen kommentarer til radiosendingens innhold denne formiddagen han sitter hjemme. Hva lokalradioen gjør med et lite samfunn, hvor alle lytter til den samme radiostasjonen, og tilnærmet har de samme rutinene hver dag. Dette er interessant lesning, og flotte refleksjoner rundt det å være en del av noe større.

Jeg likte Solknokler godt, og ser hvorfor Mike McCormack får hedersbevisninger for skrivingen sin. Allikevel undrer jeg meg over om det er nødvendig å skrive som om teksten er en del av et snøras, jeg blir sliten av å ikke få trekke pusten.