I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2020
Sider: 216
Kilde: Leseeksemplar
Krig og interne konflikter i landene i sør- og mellomamerika finnes det flere sterke skildringer av, så min første tanke da jeg begynte på denne boken var at "dette har jeg lest før". Jeg brukte litt tid på å komme inn i handlingen, og måtte være streng med meg selv for å fortsette.
Men, så løsnet det og hovedpersonen Adelaida begynte å bli et ekte menneske. Vi er tett på menneskenes hverdag i denne romanen, og vi ser bare konsekvensene av konfliktene og maktmisbruken. Fokuset er på hvordan gamle koner og unge damer lever, bare i små drypp hører vi om opprørskampene og maktmisbruket.
En nabo forteller om hvordan Pinochets diktatur fikk familien til å rømme til Caracas, og en annen dame nevner hvorfor de måtte flytte fra Argentina, og havnet i Caracas. Moren til Adelaida kaller datteren gal, som blir med på en arbeidsreise som bringer dem tett opp til grensen, og i mulig nærkontakt med den colombianske geriljaen. På denne måten trekkes hele kontinentet med i romanen.
Santiago tok feil. Kloakken hadde steget til over hodet på oss. Den hadde begravd oss. Ham, meg og resten. Vi var ikke lenger et land, vi var en kloakkum.
Senk stemmen, vær så snill. Etter den julinga du ga meg, er det jeg som burde står her og skrike som en gærning.
Men det er jo fordi du....
Ja ja, jeg vet det, jeg hørte deg. Hvis du ikke hadde gjort det, ville de ha kuttet ballene av deg. Men nå er det jeg som ber deg følge mine regler.
Skildringene av samfunnet er vond lesning, og med den hverdagslige stemmen historien er fortalt i, gjør det ekstra inntrykk. Adelaida gjør det hun må og det hun kan for å skape seg et bedre liv (eller å overleve) etter at moren døde. Handlingen får etterhvert en retning, og øker i både tempo og intensitet etter hvert som boken nærmer seg slutten.
Anbefales!
Oj, denne har jeg glemt. Den skal jeg jo lese. Må bare skaffe meg den først. LIker å lese bøker fra Latin-Amerika.:)
SvarSlettDet er bare til å stålsette seg, her er det heftige skildringer av leveforholdene :)
SlettRegner med det, har lest mye om denne boka. Nå er det meste i Sør-Amerika, en del av disse landene ganske heftig mtp historie og samfunnsforhold, så jeg er nok ganske forberedt på det. Spennende med noe fra Venezuela også. Har lest mest fra Argentina, Chile, Mexico og Cuba. Litt fra Columbia.
SlettSynd det ikke ble Litteraturfestival på Lillehammer i år, for tema var latin-amerikansk litteratur. Jeg har faktisk lånt et par jeg tenkte å lese i den forbindelse, når jeg gjør det????
SvarSlettElsker å følge med på litteratur fra Latin-Amerika
For et spennende tema, du får lage et lite latin-prosjekt selv :)
SlettSå spennende med bok fra Venezuela. Der har jeg ikke lest bøker fra. Vi hører heller ikke så mye om det landet. Men jeg har lest litt i det siste om fattigdom, kriminalitet og diktatur, så jeg tror det er et land der de har det veldig tøft.
SvarSlettJeg ble også litt overrasket over at det ikke bare er Chile og Argentina som har en voldsom historie, og at landene i dette området "ligner" på hverandre i så måte.
SlettKommer ikke på ei eneste bok jeg har lest fra Venezuela (og jeg som har sånn, utenfor EU-prosjekt, and all), vel, og vel. Burde kanskje aldri ha nevnt det siden 2020 står fast i Europa..
SvarSlettLIker at du er streng med deg selv -))
Ja, lesekustus har jeg i alle fall. Kanskje du husker denne når du er klar til å fly verden rundt :)
Slett