MaddAddam-trilogien av Margaret Atwood

Dystopier, jeg elsker dem, og med MaddAddam-trilogien viser Margaret Atwood at hun er blant de beste. Her skildres menneskelige relasjoner, slik vi opplever dem nå, i lys av det som kan bli konsekvensene av den utviklingen samfunnet har hatt de siste femti årene. Jeg blåste liv i Kindelen min og kjøpte alle tre bøkene, sånn at jeg kunne lese dem på rappen. Takk Anita for fantastisk lesetips!

Forlaget om handlingen:
Snømann er fortelleren i denne besettende fremtidsromanen. Han er tilsynelatende den eneste overlevende etter en miljøkatastrofe som har etterlatt jorden full av vrakgods og avfall. Han er omgitt av crakerne, genspleisede menneskelignende vesener som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.

Dette er historien om hvordan hans venn, den grådige vitenskapsmannen Crake, lot bioteknologien løpe løpsk. I jakten på profitt blir forsøkene på å forbedre naturen stadig mer oppfinnsomme.

Boken er på 400 sider og kom ut i 2003

Som du sikkert skjønte av innledningen, så er jeg begeistret. Jeg lastet ned og leste alle tre bøkene i rask rekkefølge, noe jeg følte jeg fikk godt utbytte av. Boken var vanskelig å legge fra seg, for handlingen engasjerte meg sånn at hodet mitt var i boken, også når jeg ikke leste.

Historien er lineær, men i lange sekvenser forteller Snømann, eller Jimmy som han egentlig heter, om oppveksten sin. Denne oppveksten fant sted i en helt annen verden enn den han nå prøver å overleve i. Samfunnet var tilsynelatende "normal", men i små drypp skjønner vi at, det kanskje ikke var sånn likevel. På den måten greier leseren å trekke de lange linjene fra dot.com-tiden som var i en fjern fortid, via Jimmys oppvekstmiljø til det som har blitt resultatet av samfunnsutviklingen.

I nåtid må han forholde seg til skadelige stråler, smitte og mulige gjenværende som kan være farlige. Når han ser tilbake på barndommen og oppveksten hører vi om OrganInc laboratoriet hvor de alte frem grisonger, hvor de høstet nyrer, og andre dyr skapt på biolabben. Samfunnet er delt opp i enklaver hvor sikkerhetssperringer og hemmelighold er viktig.

Sammen med sin venn Crake spiller Jimmy et dataspill som heter Extinotathan, hvor MaddAddam navngir de døde og kontrollerer spillet. Dette hører vi lite om, men med tanke på tittelen på siste bok i trilogien, biter jeg meg merke i det.

Jeg var fengslet fra første til siste side. Historien utviklet seg hele tiden, noe som bidro til min iver etter å gå rett over på Flommens år.

Forlaget om handlingen:
Adam En, lederen av sekten Guds Gartnere, har lenge varslet en naturkatastrofe som kommer til å endre alt liv på jorden. Nå har den store katastrofen inntruffet, og nesten alt menneskelig liv er utryddet. 

Ren, en ung nattklubbdanser, og Toby, som tidligere har vært medlem av Guds Gartnere, er blant de få som overlever i en verden der ingenting - ikke engang dyrelivet - er til å stole på. Ren og Toby legger ut på hver sin ensomme vandring på leting etter andre som kan ha overlevd.

Boken er på 448 sider og kom ut i 2009

Handlingen i Flommens år er ikke en direkte fortsettelse av Oryx og Crake, i alle fall ikke ved første øyekast.

Vi er i plebland, altså i områdene som ikke tilhører en av de beskyttede enkavene. Livet her er ganske annerledes enn i en enklave. Her er det en haug med Adam`er og Eva`er, disse kallenavnene er hederstitler som menneskene må gjøre seg fortjent til.
Lucerne reiser fra Zeb (Adam Syv), etter et langt opphold utenfor enklaven HelthWyzer og returnerer til sin mann. Hun tar med seg datteren Ren, som hjelp av en mobil greier å holde kontakten med venninnen Amanda. På skolen møter hun Jimmy som er to år eldre enn henne. Mor til Jimmy har akkurat stukket av fra enklaven, etter hun satt fri Killer, kjeledyret til Jimmy. Hun dukker opp i plebland som agenten Hammer, og vi følger henne videre.

Ren innrømmer overfor Glenn at hun så ham hos gartnerne, da han leverte et honningglass til Pilar som døde. Historien som leder opp til dette, er spennende, og forklarer mye om den verdenen som vi befinner oss i.

Handlingen i denne boken hopper stadig, vi er i år atten, år tjuefem, år fem osv. Siden vi får vite hvem som har fortellerstemmen, går det greit å holde følge.


Alle ga blaffen,
Alle ga blaffen,
Så nå har vi fått straffen, 
Fordi alle ga blaffen!


Forbindelsene med bok en blir etterhvert tydelig, og intensiteten i romanen øker (endelig). Til nå, ca halvveis har jeg slitt med engasjementet, siden det ble mye "dagligliv" i begynnelsen. Vi hører om "Den vannløse flommen", uten å få bekreftet hva denne voldsomme krisen gikk ut på i detalj, bare at det er en pest.

Det er urovekkende scenarier som skrives frem her, hvor bedrifter planter sykdommer i folk ved salg av høytpotente kosttilskudd, for så å ta seg betalt for medisiner til lidelsene de har blitt påført. Tendensene og enkelte detaljer ligger skremmende nær fakta, så det er ikke tvil om at denne boken satt sine spor i meg.

Margaret Atwood skriver så det ryker av pennen, den siste delen av denne romanen var skikkelig fengslende, ting falt på plass, og jeg fikk flettet sammen handlingene så det ble en helhet som ga mening, en skremmende mening....

Avslutningsvis får vi Margaret Atwoods egne ord om hvordan boken har blitt til, med forklaring på enkelte av navnene som har en opprinnelse fra virkeligheten.

Forlaget om handlingen:
Det har gått flere måneder siden den store katastrofen herjet. Kvinnene Toby og Ren hjelper Amanda når hun blir angrepet av de onde og morderiske painballerne og vender deretter tilbake til leiren. Til deres forskrekkelse følger crakerne dem, disse rolige, blåhudede vesenene som er skapt av den briljante, nå avdøde Crake. I leiren gjør de så godt de kan for å ivareta sine daglige sysler, skaffe mat og beskytte seg mot de genmanipulerte grisongene og painballerne. Og en dag må de dra ut for å ta den avgjørende kampen.

Den siste boken i trilogien er på 496 sider,
utgitt i 2013

Det ble nesten litt heftig å skulle fortsette å lese denne trilogien, når den ble speilet opp mot det som skjer i den virkelige verden. Herskesyke makthavere i alle verdens hjørner, og ikke minst spredningen av koronaviruset som herjer nå i vår. Jeg kom til slutt i gang, og var glad for at boken starter med en oppsummering av historien.

Måneskinn, fakkellys, krystallklar sang, kvinner som smiler fredfullt og menn i brunst (!) Historien åpner ganske så idyllisk, med mange flotte miljøskildringer, men det går ikke lang tid før kulturforskjeller fører til fullt kaos.

Jimmy Snømann sjangler inn i sirkelen til Ren og de mystiske crakerne. Han er tilsynelatende døende, og når de har forsvart seg mot angripere, tar de ham med tilbake til halmhuset hvor de har bodd siden Den vannløse flommen.

   Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer. 

Historien er som et eventyr, med merkelige vesener som kan minne om mennesker, men som i neste scene avslører at de ikke er det. Mange av hendelsene belyser hva som kan skje med vår verden hvis vi turer frem sånn som vi holder på nå. De ser tilbake på bioselskapenes storsatsninger hvor folk fikk skreddersydd ungene sine, bestilte DNA som om de skulle vært pizzafyll.

De har utviklet innebygd insektmiddel i DNA`et og fargekode i hormonene, slik at kvinnene ikke kan si nei til menn som vil reprodusere. Dette er bare noen av korrigeringene som har blitt foretatt, før tilstanden på kloden ble en helt annen.

Mye av historien fortelles i ettertid, sånn som skildringene av livet til Zeb. En kan trekke paralleller til mange aspekter av vårt samfunn også her, men mange av passasjene i boken blir for omstendig til at spenningen og fremdriften opprettholdes.

I denne siste boken har jeg skapt meg et tydelig bilde på både karakterene og på omgivelsene de ferdes i. Jeg har akseptert alle de rare livsformene, og fryder meg mest over de skildringene som tar oss med tilbake til vår egen tid.

Jeg bøyer meg i støvet for Margaret Atwoods fantasi, og hennes blikk på verden av i dag. At hun i en så lang historie greier å holde alle baller i luften, og lande dem perfekt er formidabelt. Ønsker du deg et eventyr som kan være med deg lenge, og som får deg til å reflektere over livet, så anbefaler jeg denne trilogien på det varmeste.