Elizabeth Costello av J.M. Coetzee - en 1001 bok!

I 1001-lesesirkelen i november er oppgaven å lese en bok med et egennavn i tittelen. Jeg satt meg ned med listen til Elida og valget falt på, den sørafrikanske nobelprisvinneren John M. Coetzees roman fra 2003.

Elizabeth Costello er hovedpersonen i denne romanen, hun er en aldrende forfatter fra Australia, som har gitt ut ni romaner og to diktsamlinger. Hun har blitt godt kjent på grunn av en spesiell roman som hun ga ut, mange år tidligere.
Romanen er bygget opp av åtte leksjoner, eller foredrag som hun holder på forskjellige steder i verden, USA, Amsterdam, Zululand, og på et cruiceskip. Flere av talene hun holder, speiler hennes engasjement for dyrs rettigheter, men andre tar for seg helt andre ting:

Romanens fremtid er ikke et tema som interesserer meg synderlig, begynner hun, og prøver å sette en støkk i sitt publikum. Sant å si er jeg i det hele tatt ikke særlig interessert i fremtiden. For hva er egentlig fremtiden, annet enn en konstruksjon av håp og forventninger? Den holder til i sinnet; den har ingen virkelighet.

Elizabeth har følge av sin litt motvillige, voksne sønn John, på flere av konferansene hun deltar på. Oftest er det hun som er fortellerstemmen, men i Dyrenes liv og et par kapitler til, er det John sin synsvinkel som kommer frem.

I det siste "essayet" står hun ved perleporten, og i en prosess Kafka verdig, strever hun for å komme inn, eller tilbake der hun kom fra.

Hun går tilbake til stolen på fortauet. Skal jeg bli en institusjon, tenker hun med seg selv; den gamle damen som sier at hun er forfatter og fritatt fra loven? Damen som, stadig med den svarte kofferten ved siden av seg (hva er det i den? - hun husker ikke lenger), skriver bønneskrifter, det ene etter det andre, som hun legger foran mannen i vakthuset og som mannen i vakthuset skyver til side: Ikke godt nok, ikke det som kreves før man får slippe gjennom?

I løpet av handlingen blir vi godt kjent med denne kvinnens liv, tanker og meninger, og ikke minst med forholdet til sønnen, som står sentralt. Boken er lettlest, har et godt språk og ryddig fremstilling. I tillegg er den ganske fornøyelig, men jeg satt litt skuffet tilbake, jeg hadde nok forventet mer av en nobelprisvinner som får boken sin i den gjeve samlingen av 1001 bøker du må lese før du dør. Dette var min bok nummer 68 fra denne samlingen, så jeg har en god del igjen til jeg har lest alle tusen og en ☺