Du kan ikke skylde på rever av Hilde Lindset

Hilde Lindset har gitt ut flere novellesamlinger, og kom i fjor med sin første roman, Bare de levende trenger å bli husket. Jeg ser av min omtale at jeg slet litt med den, men årets leseopplevelse fra Lindset ble noe helt annet.

Fra bakpå boken:
Emma er en drømmer og eksistensialist på sin hals. Så fort hun er ferdig på videregående skal hun flytte til Paris og bli filmregissør. 

Etter at Den Døde sviktet dem har hun bodd sammen med faren. Mens Emma ligger på rommet sitt og fråtser i pannekaker og kunstfilmer, sitter faren oppe til alle døgnets tider og spiller et interaktivt westernspill. Både hjemme og på skolen kommer og går hun som hun vil. Hun er fantasifull og egenrådig, og skiller seg ut, både på grunn av sin intelligens og sin avsky for flokkmentalitet. Hun benytter enhver anledning til å gå sine egne veier, men en dag møter hun Jeanett, som er akkurat som henne selv, bare helt annerledes. Emma vil ikke annet enn å være med henne, selv om det er noe som ikke stemmer helt.


Det hender at jeg får klump i halsen og øynene renner over når jeg leser, og som oftest er det noe i handlingen som berører. Halvveis i denne boken skjedde akkurat det, men årsaken var, at det jeg leste var så godt skrevet.

Det tok meg noen sider å bli kjent med historien, for det aller første møtet med romanen tar oss med rett inn i farens dataspill. Neste scene handler om den blå filmen, en film som stadig vekk spilles på Emmas netthinne, og som har flere betydninger.

Jeg var så forvirret etter innledningen, at når jeg morgenen etter skulle sette meg ned med boken igjen, gjorde jeg det med et stønn. Leseopplevelsen jeg hadde med de neste 200 sidene skulle bli en av de beste på lenge, for Hilde Lindset skriver så jeg nesten mister pusten.

Hovedpersonen vår er 19 år og planlegger å dra til Paris for å lage filmer når hun er ferdig med skolen. Mye av teksten er Emmas tanker om hvordan filmen skal være, om Valerie som skal ha den ledende rollen, og hvordan denne karakteren skal fremstå.

I en av filmene hun planlegger dukker det opp en revunge, og dette er bare en av flere rever vi stifter bekjentskap med i denne romanen. Som en kontrast til Emmas tanker om film, om livet om foreldrene som begge har en spesiell rolle, har vi scenene som utspiller seg på skolen. Stilen som Emma leser høyt i klassen er et kunststykke og begynner sånn:

Man fødes ikke som kvinne, man blir det, sier jeg.
Jon slår en hånd i pannen og stønner.
Jeg bryr meg ikke.
Jeg har vikarens blikk, han nikker.
Jeg fortsetter:
Ingen biologisk, psykisk eller økonomisk skjebne definerer den skikkelsen menneskehunnen antar i samfunnet; det er sivilisasjonen i sin helhet som former dette produktet som ligger mellom mannen og kastratet som kalles kvinnelig.
Jeg har alles blikk på meg nå. Oppmerksomheten er deilig og gjør meg dristig. Vikaren har ikke tenkt å stoppe meg. Hvorfor skulle han det? Han ser dem: At de brenner i meg. Ordene som vil ut.


Følger en nøye med på teksten så dukker Simone de Beauvoir sine tanker opp ganske så hyppig, og de er det aldri vont å lytte til. Noen sitater finner vi, men det er i form av påvirkningen hun har gjort på Emma hun oftest gjør seg gjeldende.

"Det er ved å miste seg selv at en finner seg selv". Er det noe Emma er god til, så er det akkurat dette. Eksistensialisten i henne står ikke tilbake for noe, hun verner om sin integritet, og står opp for seg selv overfor klassevenninner, så vel som norsklæreren. Hun protesterer og tåler motstand er søkende og prinsippfast, og fremstår for de rundt henne som veldig spesiell.

Selv om hovedpersonen i romanen er en ungdom, så finnes det ikke snev av dramatikken som kan prege ungdomsårene. Etterhvert som jeg kom inn i handlingen føltes overgangene fra den blå filmen, Jeanett i baren, farens dataspill og flere andre scener som en bølgende dans. Det var en fryd å lese, og romanen ble avrundet på en passe åpen måte, som etterlot meg med et fornøyd smil.

Hvor fortapt er du ikke, når det viser seg at et menneske du trodde du delte noe med, ikke skjønner noe som helst.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 267

Kilde: Leseeksemplar