Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.
Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.
"Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet" - slik introduseres handlingen, og i korte trekk er dette hva det hele dreier seg om. Er det lov å si "som vanlig"? vel, fanskaren får det de er ute etter, og det er jo det som selger bøker, så jeg burde ikke klage (siden jeg regner meg som en i fanskaren...)
For å begynne med slutten, tårene sprutet og reddet en ekstra prikk på terningen i siste liten. Frem til da var den eneste følelsen jeg hadde, utålmodighet og en smule irritasjon over at jeg liksom så "stillaset" til romanen. Lucinda Riley kan skrive, hun har en godt utarbeidet mal som hun følger, både når det gjelder plott og karakteroppbygging.
Denne gangen ble det for sukkersøtt for meg. Hele persongalleriet, utenom eldstesønnen Sam, er fantastiske mennesker på alle måter, både når det gjelder personlighet og utseende, og til og med den ufyselige Sam gjør en ærbar sorti. Et par av karakterene gjør noen utilgivelige dumheter for å holde tilbake hemmeligheter, men enden på visen blir at alt forklares og tilgis.
Lucinda Riley gjør seg flittig bruk av adjektiver, noe som gir historien et karikert ferniss. At det til og med er en god del dårlig oversatte setninger og et oppstyltet språk, er jo ikke forfatterens feil, men det trekker dessverre ned på helhetsinntrykket.
Vel, etter ukens diskusjon hvor Forbrukertilsynet øyensynlig krever jeg skriver REKLAME eller ANNONSE på blogginnlegene så tenker jeg at mine tanker om Sommerfuglrommet ikke akkurat bidrar til noen salgsboost. Takk for oppklarende innlegg Beathe, ordene kommer ikke på min blogg flere ganger, det er helt sikkert!
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 544
Kilde: Leseeksemplar
Har mange bøker av henne stående i hyllen men har fremdeles ikke elst et eneste ord av henne.
SvarSlettAng. Reklame/ annonnse: Jeg har sendt mail til Forbrukertilsynet men har ikke fått svar fra dem. Har snakket litt med et forlag om dette men det kan vi sikkert snakkes om når vi treffes.
Tusen takk for link til innlegget mitt :-)
Ikke? du som var en racer på denne type bøker før, kanskje vi har vokst fra det både du og jeg. Er spent på å høre hva Forbrukertilsynet svarer deg :)
SlettHaha, jasså är det så det blir? Jag som har reklamfri blogg...
SvarSlettOch helt riktigt så låter inte ditt inlägg som särskilt smickrande för boken. Tack för smakbit, den får stå kvar i hyllan
Kunne aldri tenke meg å ha reklame på bloggen, så hvis vi må stave det med store bokstaver, så blir det ikke mange nye bøker jeg leser og omtaler :)
SlettJeg har også gått litt lei oppbygningen hennes, den er så lik i alle bøkene. Månesøsteren var en klar treer, synes jeg. Denne boka glemte jeg å avbestille, så har faktisk kjøpt den. Den blir nok lest en dag.
SvarSlettHåper forfatteren klarer å endre på oppbygningen av historiene sine snart.
Jeg må lese hva Beate skriver, det blir spennende å høre hva forbrukertilsynet svarer. Dette har ikke jeg brukt mye energi på, har omtrent samme oppsett som deg med hvor boka kommer fra.
Det blir veldig likt, kanskje det ikke er meningen at vi skal lese alle :)
SlettJeg sliter med min første Lucinda-bok; De syv søstre.. men har bestemt meg for å fullføre den likevel.. Håper jo å finne den magien "alle" snakker om, men det kan hende det rett og slett er for lite interessant for meg..
SvarSlettJeg sleit litt med konseptet og troverdigheten ved den første, men etter å ha lest noen omtaler og godtatt at en riking bare kan fyke rundt i verden og plukke med seg småpiker, så tok det seg opp.
SlettEr vel noe med smak og behag.. Likte ideen om at det er fra forskjellige land med historisk tilsnitt, men det blir for langdrygt og uinteressant.. Mulig andre historier i serien er mer interessante.
SlettTil sammenligning type genre, så liker jeg nok Katherine Webb og Victoria Hislop bedre- de har mer historisk substans og det går an å lære noe av bøkene deres..
-
Men hva lærer man om byggingen av Cristo-statuen og Rio av dette overklassepjattet i De syv søstre? nothing..
At en riking adopterer- er en del av greia som man bare må godta i et slikt underholdningseventyr- men det viktigste er å like historien og måte hun skriver på, og der sliter jeg .. så da skriver jeg og klager her i stedet..hehe. Men jeg har som sagt bestemt meg for å komme gjennom boka før jeg hiver meg over alle de nye norske og andre som har kommet i hus. Kan jo hende jeg går glipp av noe hvis jeg avbryter;) (tvilsomt, men dog)
Har lagt inn en kommentar til deg på Syv Søstre-boka. Jeg ble ferdig med den nettopp og kaster meg nå over norske thrillere ..
SlettLitt pjatt blir det, og jeg er helt enig med deg at Hislop og Webb er hakket kvassere i fortellerstilen. Skjønner hvor du vil henn når du er klar for thrillere, men prøv nå bok nummer to i serien, kanskje du liker den bedre (det gjorde jeg...)
SlettHar lest meg opp på bakgrunnstoffet for serien på hjemmesiden hennes, og det gjør det mer interessant..så jeg skal nok ta neste bok også etter noen thrillere, krim og nytt norsk.
SlettJeg har heller aldri lest Riley (ikke Webb heller), er smått allergisk mot parallellkapitler, men boka jeg tilfeldig trakk ut av sengebunken (nr6), ser ut til å være nettopp ei slik parallellbok, så det blir en fin dykk for å se om jeg har forandret syn de siste årene. En annen ting er - hemmeligheter - hvis ei bok er strukturert på den måten at en hemmelighet, kunne u-nødvendiggjort hele boka, blir jeg (nesten alltid) sur.
SvarSlettAngående reklamegreia, merker jeg som lesereksemplar til de kommer og tar meg. (rødt på rødt uten blikkkontakt).
Så godt å høre at flere bruker den gode gamle merkingen, hva er det å misforstå liksom? Jeg er litt lei av parallellkapitler jeg også, kjenner det synker litt i meg når en roman er bygget opp sånn.
Slett