Jeg vet meg et land - ny roman av Victoria Bø

Jeg vet meg et land er Victoria Bøs femte roman. Jeg har tidligere lest Adresse Alberta, en roman som falt i smak hos meg, derfor var jeg ikke tung å be når hennes nyeste roman kom ut nå i vinter.

Forlaget om boken:
Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.

Musikeren Eilif Abelsen kjemper med seg selv og sprengkulda i et mørklagt Oslo. Han vil gjøre noe, yte motstand mot tyskerne. Men hvordan? I den strenge krigsvinteren ser Eilif strimer av lys bare i klaverspillet til studenten Astri og i den forunderlige blåtonen i stemmen til en kvinne han ikke kjenner. Mager og lungesyk finner han likevel viljen til å våge, men hvem kan man stole på i Oslo nå? Eilif må ut av byen og takker ja til å være organist i Valdres. På veien får han med seg en avis, og da han tar imot, kjenner han at det ligger noe inne i den. Det er brev, brev som ikke må komme i feil hender. 

For en gangs skyld er det ryggen på en mann vi får se på coveret til boken, noe som er med på å forsterke det faktum at dette er noe mer enn en "dameroman".

Vi befinner oss ved krigens utbrudd, innbyggerne i Oslo har tatt de første grep for å venne seg til sin nye hverdag, og en viss deling for/imot kjennes i samfunnet. Eilif er i sin sjel en motstandsmann, men en som ikke har helse til å gjøre noen krigsinnsats. Han sliter også med rykter, for familien hans deler ikke hans synspunkter, og det blir det fort uhygge av.

Denne rammefortellingen er tankevekkende og en tydelig veiviser for leseren, som egentlig bare kan lene seg tilbake og åpne sansene sine. Eilifs oppfattelse av verden er sterkt preget av synestesi. Dette medfører at han ser musikken og lydene i farger. Han var godt voksen da han ble fortalt at det han hele livet hadde trodd var en skavank han måtte skjule, er en gave. Skildringene av hvordan synestesien påvirker Eilif gjør dette til en dempet og sanselig roman, som påvirket meg da jeg leste.

Eilif jobber som musiker i en liten kirke på et lite sted. Det er ikke spesielt mye å gjøre, så han får tid til å omgås de som kommer til det lokale hotellet, og grubler mye på forholdet sitt til kjæresten og ikke minst til mor og bror. Han uttrykker sin motstand mot nazistene ved å legge til små snutter på salmene, fra norske komposisjoner som tyskerne har forbudt, helt til han blir tatt for det og ikke kan annet enn å spille saktere, myyyye saktere.

Skutt blir den som... sto det på oppropet klistret på veggen ved melkebutikken. Jeg kunne ikke lese alle forordningene herfra. Det var stadig flere av dem, de landet som fluesvermer på veggene rundt i byen, skitne, svarte tyske bestemmelser. Avisen lå fortsatt trygt under den tynne frakken min, og jeg tenkte at nå fikk jeg komme meg hjem. 

Dette er en handlingsmettet roman, med minneverdige karakterer og flotte skildringer av denne historiske epoken. At vi også blir kjent med synesti på en så respektfull og spennende måte, er et pluss. Den gjennomgående tematikken er tilgivelse, for spørsmålet om Eilif greier å tilgi sin mor, preger handlingen hele tiden. Romanen er helt fri for verbale unoter, og en sann konfekt å plukke frem for leserne. Anbefales på det varmeste!

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2019

Sider: 346

Kilde: Leseeksemplar