Mengden av innbo holdes naturlig nede, moren hennes kasserer med hard hånd, det er døde ting. Hun har en remse med alle adressene, moren hennes stikker fingrene i ørene, tørkleet faller fram i pannen. Det er rødt og blått og hvitt. Det er fra Sans Souci, det overlever.
I en provinsby på Lolland begynner en seksten år gammel jente på gymnaset. Moren hennes skulle egentlig ha vært på arbeid i forretningen på torget. Og datteren skulle egentlig ha vinket til moren på vei til bussen om morgenen. Men dette året er ingenting som det egentlig skal være.
de er en skildring av et mor–datter-forhold. Det er en fortelling om sykdom og kjærlighet og om å gå på gymnaset på åttitallet. Om ønsket om å kunne formulere seg i lengre setninger. Og det er en fortelling om å holde fast, og å slippe når man må. Med humor og alvor og dirrende ømhet skriver Helle Helle fram et portrett av en ung jente på vei inn i voksenlivet.
Da jeg to dager etter endt lesning satt og skulle skrive noen ord om boken, var det helt blankt, jeg husket ingenting fra handlingen. Jeg så til min store fortvilelse at jeg for en gangs skyld ikke hadde notert noe i kladdeboken min, og da jeg slo opp ved den eneste merkelappen jeg hadde satt i boken, viste det seg at den sto ved noe jeg hadde oppfattet som en skrivefeil. Denne typen "feil" skulle vise seg å være den første av flere, så jeg resignerte og tilskrev dette forfatterens ønske om å gjøre seg interessant.
Kusinen er litt hipp om happ. De klarer ikke bestemme seg, taxien kjører videre. Men det går jo ikke å sykle. Sykkelen til kusinen står i Onsevig, og hennes egen har flatt dekk. Den punkterer i fjor, hun sykler over en planke.
Marta Norheim kaller dette et uvanlig godt grep, mens for meg ble det en gjennomgående irritasjon i lesingen. Det er fantastisk å lese på forlagets side, sitatene som er klippet fra omtalene som har vært på trykk i landets aviser, for det er ikke bare NRK sin litteraturkritiker som som gir meg noe å tenke på.
Romanen begynner med noen setninger om en som bærer et blomkålhode. Når jeg etter 157 sider igjen blir konfrontert med dette blomkålhodet, blir det som en evighetsmaskin, for jeg blar uten stopp frem til første side og begynner å lese på nytt, på leting etter mening.
For å unngå å blamere meg ytterligere, vil jeg ikke si noe mer om boken. Som alltid her på bloggen, er det, en vanlig lesers opplevelse av boken som teller, og jeg må dessverre innrømme at dette gikk langt over mitt hode.
Les gjerne omtalen på bloggen Beathes bibliotek, hun kan sin Helle Helle, og har mye fornuftig å si om romanen.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2018/på norsk 2019
Sider: 157
Kilde: Leseeksemplar
Var spent på omtalen din siden jeg forstod det ikke gikk veien.Som ihuga Helle Helle fan så vil jeg jo at alle andre skal se det jeg ser i bøkene hennes og syntes det er kjedelig når man ikke gjør det(fordi man unner andre den samme gode opplevelsen som en selv satt med)
SvarSlettJeg går ut i fra at når du nevner skrivefeil så mener du at alt skrives i presens enten det har skjedd før eller skal skje i fremtiden,men det er jo nettopp det. For dem har jo verden stoppet litt opp selv om de ikke er så villige til å snakke høyt om det uungåelige som skal skje med moren som har max et år igjen å leve, da blir NUET veldig viktig. Ingen fortid uten fremtid(den ene har ingen fremtid og den andre får det tøft når moren går bort)ergo må alt skje her og nå. Jeg syntes det er et fantastisk grep selv om det var uvanlig å lese om fortid i presens.
Helle Helle pakker store og små av livets begivenheter inn i "trivielle" hverdagsskildringer og lite skjer på det ytre plan så man må være villig til å se litt forbi dette for å ha utbytte av bøkene hennes tenker jeg. Hun sier ikke ting i klartekst.
Ja,det begynner og slutter med blomkålhodet og du nevner evighetsmaskin,nettopp,for dem står tiden stille. De vil leve i akkurat dette øyeblikket fordi de vet at moren snart ikke er mer.
Jeg er også en helt vanlig leser og det er ikke så vanskelig å "tolke" bøkene til HH men det er dermed ikke sagt at de er for alle og det er en helt ærlig sak å ikke like en bok.
Tusen takk for link :-)
Skjønner godt at du blir frustrert når jeg ikke ser det du ser. Du vet meg og det trivielle, vi er ikke godvenner. Jeg har jo lest henne før og var forberedt på hva som ville komme, men allikevel var det mye som gikk meg hus forbi.
SlettDet gikk lang tid før jeg skjønte at moren var syk og at handlingen dreier seg rundt dette, jeg var nok alt for opptatt av gramatikken i begynnelsen av boken :)
Jeg er absolutt villig til å se forbi og bakenfor det trivielle, men det glipper totalt for meg.
Tja,jeg overlever nok😉 jeg egentlig imponert over at du leste boken ferdig i det hele tatt med tanke på at den ikke gav deg noe what so ever!⭐i 📖
SlettJeg er sta vet du, og ville veldig gjerne knekke HHkoden :)
SlettHehe.. du skal i alle fall ha at du prøver Tine.:)
SvarSlettNår sitatet blir så løsrevet som det du trekker frem, virker det veldig rart for meg også, men jeg har ikke lest boka enda, så vi får se.
Jeg ble heller ikke så begeistret for hennes forrige roman, men jeg skal gi denne et forsøk etterhvert.
Men det er vel bare sånn, at alle bøker ikke er for alle, vi har forskjellige lesepreferanser, og det må vel være greit. Det er da nok bøker her i verden.:)
God helg Tine.:)
Jeg trenger nok å få ting om ikke helt, så tilnærmet i klartekst, for i de hang jeg meg alt for mye opp i det tekniske til å skjønne hva som foregikk. Ser frem til å se hva du synes om den :)
SlettJeg har ikke lest noe av H H, men blir faktisk nysgjerrig etter det som blir sagt her. Men vet ikke helt om det er nok til at jeg gidder å lese noe av henne. Det er så mye jeg virkelig vil lese!
SvarSlettSkjønner at det kan pirre nysgjerrigheten at to stykker er så uenig i oppfattelsen av boken :)
Slett