Sang for sekstiåtte forrædere - ny roman av Gaute Heivoll

Gaute Heivoll finner ofte bakgrunn for romanene sine, i historiske hendelser fra hjembygda Finsland. Så også denne gangen, når han tar oss med tilbake til de fem årene hvor landet vårt var okkupert av Tyskland. Selv om jeg har lest en uhorvelig mengde bøker med verdenskrigen som bakteppe, greier Heivoll å tilføre noe nytt i romanen sin, som gir enda en innfallsvinkel på livet i disse krigsårene.

Forlaget om boken:
Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.  
For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas’ far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes. 
Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. 

Vi befinner oss i en liten innlandsbygd på sørlandet, en bygd som det første året ikke merket stort til krigen, før butikkbestyrer Andersen begynner å verve medlemmer til Nasjonal Samling. Hvem som signerer og hvem som sier bestemt nei, virker vilkårlig, slik livet gjerne er for oss mennesker.

Bygda blir splittet, ektepar velger hver sin side og vennskap utfordres. Når vi følger ververne og deres ferd gjennom bygda, er det spennende å se hva som motiverer menneskene til å signere, eller å la vær. I denne prosessen blir vi kjent med karakterene, men det er mange på en gang, så jeg sliter litt med å holde dem fra hverandre.

Andreas derimot blir vi godt kjent med. Han er ennå ikke konfirmert når han blir oppfordret til å spille på orgelet i kirken. Snart er han fast inventar, med ryggen til kirkegjengerne, og blir så flink at han blir sendt til Oslo for å lære mer.

Denne handlingstråden er nennsomt flettet sammen med det som har med krigen og gjøre, og gir historien en fin dybde.

I Heivolls roman er hele bygda hovedpersonen, noe som sikkert er litt av årsaken til at bare noen få karakterer sto tydelig frem for meg. Her møter vi lensmann og prest, tomsingen Svend på førti, Peder Skredder og Ingebjørg som ble skjendet. Alle har de sin historie, noe som utvikler romanen til et lappeteppe av karakterer som til syvende og sist gir et skinnende klart bilde av en opprevet bygd.

Flere detaljer i handlingen blir nevnt mange ganger, først som et frampek som gir litt spenning til den ellers så beherskede fortellermåten. Hvorfor spiller ikke far på fela som henger i gangen? Hva skjuler den overmalte altertavlen i kirken?

Åtte av bygdas menn er med i Milorg, og når de en dag blir avslørt og ført vekk, øker maktesløsheten og stillheten mellom menneskene fortettes. Skildringene av torturen de blir utsatt for, er det eneste i romanen som beit litt fra seg.

Årene går, Andreas bruker tiden sin på å samle sanger rundt på bygda og å lære mer om orgelspill inne i Oslo. Så er krigen slutt, og oppgjørets time er kommet, og det er tid for å fordele skyld og skam. De åtte motstandsmennene returnerer, nesten alle sammen og NS-medlemmene må gjøre bot for underskriften sin. Kan deres naivitet, da de underskrev protokollen tilgis, nå i ettertid?

Sang for sekstiåtte forrædere er en stilfaren roman, det er et godt flettverk, siden oppmerksomheten stadig henledes til noe som er blitt sagt eller gjort tidligere i handlingen. Historien slutter når krigen er slutt, og avrundes derfor på en grei måte, men mange av spørsmålene forblir dog ubesvart. Som portrett av en bygd og skildring av en lokal historisk detalj, er dette en fin beretning, men som roman kommer den nok til å glippe gjennom husken ganske fort.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2018

Sider: 317

Kilde: Leseeks