Formørkelsen av Karin Fossum

Karin Fossum har en helt spesiell måte å skrive krim på, som jeg er veldig begeistret for. På denne dag 22 august i 2013 mottok hun Amalie Skramprisen, for Carmen Zita og døden, jeg var tilstede og så henne motta prisen og snakke om boken. Årets utgivelse er den fjortende boken om Konrad Sejer, et ekteskapsdrama av dimensjoner, som jeg gjerne anbefaler videre.

Fra bakpå boken:
Et ektepar sjekker inn på hotell med sin 15 måneder gamle sønn. Morgenen etter styrter gutten i døden fra hotellrommets balkong i sjuende etasje og dør momentant. Både Sylvi og Miele utpekes som mistenkte, og Konrad Sejer settes på saken. Parets forklaringer spriker. Det som var et ekteskap, er blitt et destruktivt og spent spill mellom to desperate voksne. I mangel av bevis blir begge foreldrene frikjent, men Sejer slipper ikke saken. 

Hvem har retten til et barn? Hvordan kan et barn dø slik?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Formørkelsen er en skikkelig slukebok, som holdt meg fengslet fra første til siste side. Konrad Sejer er en rolig og sindig mann, og det er ikke mye dramatikk rundt ham, eller hans person. Karakteroppbygging er ikkeeksisterende, noe som er naturlig når boken er den fjortende i rekken.

Karin Fossum skriver i korte setninger, med et språk uten symbolikk og metaforer. Hun forteller ikke alt på en gang, og gjemmer ugjerningsmannens identitet i noe som kan minne om en psykologisk thriller. Leseren vet ikke hvem som drepte lille Elias, og utover i handlingen får vi beviser på at det kunne vært både Sylvi og Miele.

   Mamma er her, sa hun til barnet. Mamma passer på deg! 
   Det var en løgn, men voksne lyver alltid for barna sine, det er de nødt til, for sannheten er umulig, hver eneste dag er den umulig. Det knirket i en dør, kanskje en gammel dør med rustne hengsler. Kvalmen meldte seg på nytt. Alt hun hadde i magen ville opp.

Det som er romanens absolutte styrke er skildringene av følelsene foreldrene bærer på. Hvordan deres fortid har preget den de er nå, og hvordan de strever med sine egne tanker.

Tematikken veksler mellom psykisk sykdom og alkoholisme, og for min del har jeg fått nye tanker om begge disse menneskelige utfordringene. Hvilket språk vi møter hverandre med, og hvordan vi kommuniserer, med eller uten ord, gir også en tankevekker.

Igjen leverer Fossum en velskrevet roman som tar mennesket på alvor. Hennes skarpe observasjoner av menneskesinnet gjør dette til glimrende lesning. Hun opprettholder spenningsnivået, enten på en litt creepy måte, eller ved pulserende dramatikk mot slutten.