Romanen begynner på Wang Lunds bryllupsdag. Vi befinner oss i det gamle føydalsamfunnet i Kina i mellomkrigstiden, og de gode skildringene av leveforhold og kultur gjør dette til en lærerik og spennende bok.
Gjennomgangstema er jorden, selve molden som vendes og sås i, jorden som gir, ikke bare mat og mette mager men betyr så mye mer, i alle fall for Wang Lung. Vi følger Wang Lund og familien hans frem til han er en gammel mann, og strabasene han må gjennom er ikke få.
Kulturen som tilsier at familiemedlemmer er forpliktet til å ta seg av hverandre er noe av det som gir romanen et sting, for hos oss ville vi aldri latt late, gamle onkler og ekle fettere snylte på oss. Behandlingen av psykisk syke er også et tema Buck belyser på en fin måte.
Skildringene av hvor lite kvinnene er verdt er egentlig grusom lesning, men på et vis får forfatteren frem at også de kan være lykkelig med det ansvar de faktisk har.
Når Wang Lung skal gifte seg går han fra jordhytten sin til "det store huset" og henter seg en slavekvinne. Hun sitter på bakrommet mens Lung og noen menn fra familien spiser måltidet O-lan har laget til i skjul. O-lan viser seg å være en skatt for mannen sin, hun er klok og har mange gode idèer til hvordan de kan skaffe seg mat og brendsel.
Krig og revolusjon er et bakteppe som ikke har noe med handlingen å gjøre, men det ligger der og truer. Når regnet uteblir får de et uår som nesten tar livet av hele landsbyen, og familien til O-lan og Wang Lung reiser til "Syden", hvor de jobber i byen. De får et perspektiv på livet, og øynene opp forandre aspekter ved livet, som lokker.
Denne romanen har flere uventede vendinger, litt brå og "lettvinte" kanskje, men det driver romanen fremover. Hovedpersonen forandrer seg veldig, han blir mindre opptatt av jorden sin, av arbeidet og av å gjøre det rette, og strekker seg mot kroppslige nytelser og penger. Når han er en gammel mann, er han en helt annen enn den mannen vi møtte i begynnelsen av boken, og han lar seg nesten forvirre når de jordnære følelsene en sjelden gang dukker opp.
De kaller dette den svakeste av prisvinnerne, men jeg synes denne romanen var veldig bra, så det er nesten synd boken har fått dette stempelet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar